Lite produktiv kritikk

Da Produktivitetskommisjonen, anført av professor Jørn Rattsø, la frem sin første rapport, kom kritikken forbløffende raskt. Spesielt når man tenker på at rapporten var på 538 tettskrevne sider. Faktisk kom de første protestene på autopilot allerede før rapporten var offentliggjort.

Etter min mening viser dette at man tar veldig lett på noen av de viktigste spørsmålene for fremtidens Norge. Selv synes jeg kommisjonens rapport er svært interessant. Den favner vidt, men jeg vil spesielt peke på tre aspekter som er viktige for Econa:

• Høyere utdanning
• Kommunereform
• Samfunnsøkonomiske beregninger
• Høyere utdanning

I Econa har vi protestert mot begrepet «mastersyke», som stadig kastes frem i utdanningsdebatten – altså at det angivelig er for mange i Norge som tar utdannelse på masternivå.

Kommisjonen parkerer denne diskusjonen. Det utdannes svært mange på bachelornivå i Norge, men vi utdanner faktisk færre masterkandidater enn snittet for landene i OECD. Det fremstår da som særdeles merkelig å henge seg opp i masterutdannede som et angivelig problem, og spesielt når man gjerne setter opp en kunstig motsetning mellom dette og kortere fagutdannelser.

Det vi i Econa derimot er svært opptatt av er kvaliteten på utdanningen, og her setter kommisjonen fingeren på et ømt punkt. Det er trolig for mange og for små utdanningssteder, og kommisjonen skriver rett ut at det har vært «dårlig sikring av kvalitet.»

Dette må tas på alvor. Vi i Econa mener man for eksempel bør gjennomføre nasjonale standardeksamener innen visse fagområder for å få et bedre bilde av kvaliteten ved de ulike lærestedene.

Likeledes er det viktig når kommisjonen peker på problemet med at mange studenter bruker altfor lang tid på studiene og altfor ofte gir opp uten å ha fullføre noen grad. Det å gjennomføre lengre studieløp på normert tid bør i større grad premieres økonomisk.

Kommunereform

Det andre punktet jeg vil vektlegge er reform av kommunestrukturen, hvor kommisjonen også er tydelig: «Kommunestrukturen er et viktig hinder for en god utnyttelse av ressursene i kommunesektoren. Mange av dagens kommuner er for små til å ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å drive kompetansetunge tjenester og lokalt utviklingsarbeid.»

Norske kommuner har opp gjennom årene fått ansvar for stadig mer avanserte oppgaver. Det virker åpenbart at dette bør få konsekvenser for hvordan vi organiserer kommunesektoren. Det er rett og slett vanskelig å etablere gode nok fagmiljøer i det minste kommunene.

Likevel har mer enn en tredjedel av norske kommuner færre enn 3000 innbyggere, og det har skjedd svært lite med strukturen siden 1960-tallet.

For oss i Econa er dette mer enn et akademisk spørsmål. Vi har stadig flere medlemmer i kommunesektoren. I fjor fikk vi gjennomført en undersøkelse som viste at norske kommuner sliter med å tiltrekke seg økonomisk kompetanse, og at problemet er klart størst i små kommuner.

Offentlig sektor har en større del av sysselsettingen i Norge enn i noe annet OECD-land, med unntak av Danmark. Hvis vi skal ha råd til et høyt velferdsnivå også i fremtiden må kommunesektoren, som den største delen av offentlig sektor, organiseres tidsmessig.

Samfunnsøkonomiske beregninger

Det tredje og siste punktet jeg vil trekke frem fra rapporten, kan oppsummeres i følgende sitat: «Samfunnsøkonomisk analyse bør i større grad enn i dag ligge til grunn for politiske beslutninger, og det må bli større oppmerksomhet om å realisere de forventede gevinstene av tiltak.»

Nå vil ryggmargsrefleksen til enkelte være å rope «blåruss»! Det er vel politikerne som skal bestemme, ikke økonomene?

Jo, det er det. Men for det første er det spørsmål om hvilket beslutningsgrunnlag politikerne bruker, og for det andre om hvordan vi vurderer politikken, basert på innsatsen eller på oppnådde resultater?

På begge punktene har vi noe å lære av privat sektor. Den som i et styrerom prøvde å avfeie økonomiske kalkyler som grunnlag for bygging av en oljeplattform, ville i beste fall blitt ignorert, men mer sannsynlig ledd ut.

Hvorfor skal det være annerledes når vi vurder bygging av en offentlig finansiert bro eller et sykehus? Skal vi ikke regne like nøye på investeringer, vedlikeholdskostnader og mulige alternativer hvis vi bruker skattebetalernes penger som hvis de kommer fra aksjonærer? Kommisjonen peker på konkrete skrekkeksempler. Oppgraderingen av Holmenkollbakken skulle koste 40 millioner. Regningen ble 1,8 milliarder.

I politikken har vi også en lei tendens til å la pengebruk bli et mål i seg selv uten å undersøke effekten av det vi gjør, også dette på en måte som ville fremstått som særdeles merkelig i privat sektor. Vi må nok tilbake til den mest elleville dotcom-tiden på slutten av 1990-tallet for å finne eksempler fra private sektor på at suksess ble målt i «burn rate», hvor mange kroner man klarte å brenne av hver måned. Og det endte som kjent ikke så bra.

Produktivitetskommisjonen reiser mange interessante debatter, som det er useriøst å kortslutte i utgangspunktet – uansett hvilket politisk ståsted man har.