Vi må jobbe mer, ikke mindre

Internt i LO er det strid om arbeidstids-kravet Mette Nord har luftet. Jørn Eggum, som leder det nest største forbundet i LO, Fellesforbundet, ga i det samme VG-oppslaget uttrykk for at industrien ikke vil tåle innføring av 6-timers dagen med full lønnskompensasjon. Eggum skal ha honnør for at han er tydelig.

Mitt håp er at vårens oppgjør blir ansvarlig og meget moderat. Så skal vi nok fortsette å utvikle den fleksibiliteten i arbeidslivet som folk trenger, i ulike faser av livet.

I dagens DN (01.12) dukker debatten om arbeidstid opp igjen. Denne gang er det Spekter-sjefen, Anne-Kari Bratten, som sier klart ifra: - Å jobbe mindre er romantisk svermeri dersom vi samtidig skal opprettholde et høyt offentlig velferdstilbud, sier hun.

Mye deltid

Om to uker kommer det offentlige arbeidstidsutvalget med sine råd og beregninger. I forkant av dette har Bratten gjort seg sine egne tanker om utfordringene. Hun er helt klar på at det er svært mye å hente på å få flere til å jobbe mer. At nesten 40 prosent av norske kvinner jobber deltid, bekymrer henne. At kvinners sykefravær er omtrent 70 prosent høyere enn menns, er en annen bekymring.

Dette siste blir ofte brukt som forklaring på at sykefraværet er svært mye høyere i offentlig sektor enn i industrien. Norsk Industris medlemsbedrifter har overoppfylt kravene i IA-avtalen og er nå nede på et sykefravær på 4 prosent. Vi har klart denne jobben igjennom systematisk arbeid på bedriftene, der den enkelte blir «sett» og løftet ut av fravær og tilbake til nærvær og jobb.

Samarbeid

På bakgrunn av resultatoppnåelsen i industrien, mener jeg det er grunn til å stille spørsmål ved om stat og kommuner jobber målrettet nok med å få ned fraværet. Blir den enkelte godt nok fulgt opp? Hvordan er samarbeidet mellom etat og NAV? Hva med fastlegene?

Industrien har en annen tradisjon enn offentlig sektor, det er udiskutabelt. Industrien setter seg klare mål. Mål for utslippskutt, mål for produksjonsvekst, mål for resultatforbedringer. Det er ingen selvfølge at vi i høykostlandet Norge har en oppegående eksportindustri. Men det har vi og det skal vi være stolte av!

Eksportbedriftene

I dette perspektivet var det oppbyggelig å lese Harvard-professoren Ricardo Hausmann i DN mandag 30. november. Han skriver: Eksportbedriftene er landslaget. Alle bør heie på dem. Han fortsetter: Når myndighetene bryr seg om sin egen befolkning, bør de prioritere nettopp eksport.

Dette er som å ta turen tilbake til Odd Aukrust, sosialøkonomen som ble «Frontfagets far». Han ville og fikk igjennom at den lønnsveksten som konkurranseutsatt industri tålte, skulle være veiledende norm for andre gruppers lønnsutvikling. Et klokt og riktig og holdbart resonnement. Dagens økonomer holder fortsatt på «frontfagsmodellen».

Teknologi, teknologi

Tilbake til Hausmann: Eksportbedrifter er mer konkurranseutsatt og pleier derfor å gjennomgå raskere teknologisk og produktivitetsmessig forbedring enn andre deler av økonomien, skriver han. Og slik er det. Vi trenger bare kaste et blikk på egen eksportindustri, for å forstå dette.

Klimatoppmøtet i Paris er i gang. Jeg akter å følge innspurten på nært hold. Vel vitende om at industrien i Norge har tatt store klimaskritt allerede. Siden 1990 er utslippene fra norsk prosessindustri redusert med 40 prosent, samtidig som produksjonen er nær doblet. Nå går vi videre på denne veien. Enova hjelper oss.

Når nye teknologiinvesteringer er gjennomført, vil norsk industri ikke bare være verdensmestre hva angår reduserte utslipp. Vi vil også være i en situasjon der storsatsing på energieffektivisering styrker den samme industriens globale konkurransekraft.

Norsk, fornybar vannkraft anvendt til å produsere f. eks. aluminium er bra for Norge, og en god nyhet for alle som er opptatt av det globale klimaet. Nicolai Astrup (Høyre) har rett: Mer industri i Norge er hva vi – og verden – trenger! 

«Mer industri i Norge er hva vi – og verden – trenger!»