Nei til filmskatt på bredbånd

Produsentforeningen, som organiserer norske film-, TV- og spillselskaper, lanserte for noen uker siden at bredbåndsleverandørene skal betale inn en ny avgift. De mener at nettleverandørene må bidra til å støtte den norske filmproduksjonen. Det kaller jeg å rette baker for smed.

Det er mange som kunne tenke seg å ha en egen skattetype hvor inntekten automatisk ble øremerket sitt eget formål, og særlig hvis avgiften legges på en annen næring og andre kunder enn sine egne. Det er nettopp det filmbransjen nå ønsker.  

Arbeiderpartiets medie­politiske talsmann Arild Grande synes at forslaget er en god idé. Selvsagt kan ikke IKT-Norge gå med på en ekstraskatt på datatrafikk.

Et slik forslag kan sammenliknes med at taxinæringa blir pålagt å betale utesteder som går med underskudd, fordi de tjener penger på at folk drar på byen. Filmbransjen ønsker å finne nye inntekter og kaster seg over en bransje som de tror flyter over av melk og honning. Forslaget er en ren absurditet, og det er direkte oppsiktsvekkende at politikere går på slike utspill. Hva blir det neste? At kinopublikummet må betale en ekstra popcorn avgiftt fordi norske sjokoladeprodusenter sliter med utenlandske konkurrenter som lager alt for god sjokolade?

Internett er i dag et premiss for fullverdig deltakelse i samfunnet. Internett bidrar til større samfunnsdeltakelse og digitalisering bidrar til at det offentlige kan spare milliarder av kroner. Å tvinge folk til å være med å finansiere norsk film, for å kunne komme seg på nett blir totalt feil.

Forslaget om skatt på bredbånd  har blitt fremmet av filmindustrien i flere land og det finnes sikkert kulturpolitikere som allerede er i gang med å pønske på hvordan de skal overbevise resten av det politiske miljøet om dette. Forslaget må derfor tas på  største alvor.

Her er IKT-Norges fem grunner til hvorfor dette forslaget må avvises:

1. Film er bra, men kan støttes på en åpen og demokratisk måte

Norsk filmproduksjon er bra. Det styrker bruken av norsk språk og skaper en felles referanseramme som er kulturbyggende og fellesskapsstyrkende. Derfor er jeg for offentlig støtte til norsk filmproduksjon. Spørsmålet er hvordan støtten skal gis. Her er vi så heldige at det innenfor internasjonale avtaler er lovlig å støtte filmindustrien. Støtten kan derfor gis på en åpen og demokratisk måte, gjennom bevilgninger over statsbudsjettet. En slik støtte kan kombineres med motkrav og kontroll for å sikre best mulig bruk av skattebetalernes penger.

2. Bredbåndsselskaper bør bygge bredbånd, ikke ha ansvar for skatteinnkrevning

Bredbåndsleverandørene bør konsentrere seg om det de er gode på, og det er ikke skatteinnkrevning. Den norske skatte­etaten utmerker seg i internasjonale undersøkelser ved å være den etaten som har de laveste administrative kostnader per innkrevd skattekrone. De er effektive, de er rett og slett kjempeflinke til å kreve inn skatt. Oppgaven ved å finansiere politiske formål, som for eksempel filmstøtte, bør derfor overlates til dem.

3. Støtte til norsk film bør gis etter evne, ikke etter om du har bredbånd

Det er bredbåndskundene som i det lange løp må betale den eventuelle avgiften som bredbåndsselskapene pålegges. Hvordan skal en begrunne en slik avgift overfor kundene? Dette kan ikke sammenlignes med brukerbetaling eller bransjefinansierte gebyrer. For her er det en klar sammenheng mellom bruk av produktet og brukerens betaling. En avgift på bredbåndstilknytning har ikke den samme koblingen. Som kjent kan bredbånd brukes til langt mer enn å se på norsk film. Det er bedre å finansiere støtte til norsk film gjennom skattesystemet. Gjennom skattesystemet bidrar husholdningene etter økonomisk evne. Det må også her være et sunnere prinsipp enn å bli pålagt å bidra fordi en har bredbånd.

4. La infrastrukturen være sterk, bred og billigst mulig for brukeren

At så og si alle husholdninger har bredbånd har stor økonomisk verdi for samfunnet. Det åpner for digitalisering og effektivisering av stadig flere tjenester, og for utvikling av nye tjenesteprodukter. En ekstremt kritisk faktor for å komme videre her er nettopp at alle husholdninger har et godt nett, ikke minst for digitalisering av rettighetsbaserte velferdstjenester. For å få “alle med” må bredbåndsinfrastrukruten være billigst mulig å ta i bruk for brukeren. Og derfor bør politikerne si nei til alle som måtte forsøke seg på å spise av lasset mellom bredbåndstilbyderen og brukeren. Jeg har liten tro på at en slik filmavgift blir vedtatt i andre land, men vi har en særlig grunn til at den ikke skal bli vedtatt i Norge. I mange EU-land er det det offentlige som har finansiert og bygget ut bredbånd. På samme måte som vei. kloakk og strøm. I Norge er det i all hovedsak markedet som har bygget ut fiber i form av milliardinvesteringer. Staten har gitt støtte til noen områder av landet hvor det ikke er markedsmessig grunnlag for å bygge ut bredbånd. Det vil være svært urimelig om private aktører først skal investere milliarder i samfunnsnyttig infrastruktur og så skal man i tillegg finansiere en helt annen bransje- filmbransjen.

5. Egen avgift øremerket sitt formål er å snike i køen

Det er mange som kunne tenke seg å ha en egen skattetype hvor inntekten automatisk ble øremerket sitt formål. At våre finanspolitikere har stått imot slike ønsker er meget klokt.

Jeg heier på norsk film, men produsentene bør bruke sin kreativitet på å skape gode filmer som publikum vil se, fremfor å pønske ut ulike måter å være blodigle på andre bransjer. Sjølberging er faktisk sterkt undervurdert i kultur-Norge.