Det ringer!
I femårsalderen tjente jeg en pen slump med penger som telefonbud. Min mormor hadde telefon. Det var det slettes ikke alle som hadde på begynnelsen av 60-tallet. Faktisk veldig få. Jeg hadde raske bein og løp rundt i bygda med beskjeder. Ofte om at de måtte ringe tilbake raskt. Det var Rikstelefon og da var det viktig. Ingen ringte Rikstelefon uten at det var viktig. Jeg løp rundt med beskjeder om død, fødsler, hester som var borte, kjøp og salg og andre viktige hendelser.
Jeg husker spesielt at det kom en viktig telefon – Rikstelefonen som var så viktig at den som ringte ville vente i andre enden til jeg fikk tak i rette vedkommende. Jeg var blitt litt eldre da. Gikk på skolen og hadde blå Viking-turnsko. De som skulle ha beskjeden bodde selvsagt høyt oppe i åsen. Jeg sprang opp bakkene alt det jeg orket, og hev etter pusten i det jeg så vidt fikk stammet frem beskjeden, om at noen ventet i den andre enden av telefonrøret hos min mormor. Det var første gang jeg kjente smaken av blod. Hadde jeg ikke hatt disse raske turnskoene hadde samtalen sikkert kostet mer enn en formue. Den som ringte burde sende gode tanker til Viking Skotøyfabrikk i Askim.
I dag har vi alle telefon, ikke én men gjerne flere. Vi kan til og med se hvem som har ringt, og vi kan få beskjed enten i en taleboks, eller som skrevne ord. Verden har gått fremover. Vi har full kontroll. Vi trenger ikke å løpe opp bratte bakker med telefonbeskjeder så blodsmaken tar oss lenger. Allikevel undrer jeg meg på hvorfor vi fortsatt er så opptatt av telefonen. Det må være arv. Akkurat som tiuren lærer seg å holde seg unna jegerne.
Jeg stod en dag inne i en flott bilbutikk i Oslo, var i ferd med si at jeg tror jeg tar den bilen til 800.000 kroner, men så ringer telefonen til bilselgeren og han avbryter salgssamtalen og tar telefonen. Kanskje var det Rikstelefon, men det er det visst ikke noe som heter lenger. Han pratet lenge i telefonen i en lett tone – trolig med noen han kjente godt. Jeg gikk ut av butikken etter 6 minutter, uten å kjøpe Audien. Hvis en telefon var viktigere enn meg som kunde, og hvis en venn var viktigere enn å gjøre et salg til 800.000 kroner, så tenkte jeg at det fikk være det samme.
En venn av meg er brannmann. Han har opplevd at folk står inne i huset sitt i fullt fyr, på vei til å bli reddet ut av vinduet, men så ringer telefonen. Og de løper og tar den.
En dag for ikke så lenge siden gikk jeg på rulleski på grusveien opp mot Ullevålseter sammen med min turkamerat på fire ben. En ung villstyring, men som har skjønt at rulleski er skummelt. Da må man holde seg i ro. På turen møter vi to kvinner med barnevogn og hund. De går tur og snakker begge i mobiltelefonen. Trolig ikke med hverandre. Hunden er i et langt snellebånd – alle skiløperes skrekk. Siden de begge snakker i telefonen er konsentrasjonen litt dårlig på hunden deres. Jeg ser tegninga – har tryna i snellebånd før. Så jeg roer helt ned. Min valp ser dette som en anledning til å leke og det går ikke bedre enn at snellebåndet vikler seg rundt barnevogna og den velter. Ut ramler et barn. Jeg prøver å henlede oppmerksomheten på barnet og vogna som ligger i grøfta, men kombinasjonen av villstyrig hund og telefonsamtale som bare må fullføres, gjør at de knapt enser at barnet har ramlet ut. Telefonsamtalen er pussig nok viktigere enn barnet. Det kunne riktignok ha vært en Rikstelefon?
Du har sikkert opplevd lang kø i butikken, eller informasjonen – det går tregt. Personen som står der er kanskje på opplæring? Lang kø. Så ringer telefonen. 10 meter kø med kunder som vil handle spiller ingen rolle. Vedkommende tar telefonen og køen blir enda lenger. Mannen bak disken er slettes ikke på opplæring, han svarer meget utførende på tekniske spørsmål og holder det gående i minst 4 minutter. Hva er det egentlig som skjer med oss når vi tar telefonen, mens vi lar kundene vente? Er dette arv eller miljø?
I dagens høyteknologiske verden har du sikkert irritert deg over de som midt i fotgjengerfeltet tar opp telefonen og begynner å svare på en sms, bare fordi det kom et lite pip. Og de blir mer eller mindre stående midt i fotgjengerfeltet – i alle fall til meldingen er lest. Dette må være miljø. Siden vi snakker om livssyklus som bare favner knappe to generasjoner. Men jeg lærte jo at telefoner var viktig. Jeg løp så jeg kjente blodsmaken – allikevel lar jeg meg irritere over at telefonen er viktigere enn «levende kunder».
Hva er det egentlig med telefonen? Spør du kjendiser og mannen og kvinnen i gata hvilken «duppeditt» de setter mest pris på, svarer åtte av ti telefonen. Nå kaller vi det gjerne noe, annet som Ipadén, Blackberryen, Samsungen eller Nokian, men en telefon er det. Før i tiden var en telefon en telefon, ikke en STK, eller en Norsk bakelitt. Nei det var en telefon, enten den hadde sveiv eller den hadde fjong nummerskive. Vi er mere avhengig av den nå enn noen gang. Jeg slutter ikke å undre meg over de valg vi tar. Jeg har til og med sett folk som går skirenn som stopper og tar telefonen når den ringer. Da har du ikke mye utviklet konkurranseinstinkt. Vi er vel alle blitt avhengig av telefonen og vi tar det som en selvfølge at det er dekning over alt hvor vi ferdes. Samtidig er det merkelig at det stadig blir vanskeligere å få satt opp antenner og basestasjoner. Mange kommuner nekter teleoperatørene å sette opp antenner på offentlige bygg. Og rådmannen klager fordi noen av hans samtaler blir brutt. Merkelig at han ikke ser sammenhengen. Jeg våger påstanden at telefonen er vår tids oppfinnelse – særlig når den nå har blitt en liten datamaskin også.
Og når den ringer så tar vi den!