Krise og solidaritetssvikt i EU – og i Norge?

Argumentene i denne artikkelen bygger på det faktum at Hellas er satt under administrasjon av euroteknokratiet EU, IMF (International Monetary Fund), ESM (European Stabilization Mechanism) og ECB (European Central Bank). En slik drastisk forordning har vunnet fram uten grunnleggende etiske vurderinger. Demokratiske prinsipp overses slik det det skjedde i Hellas. En folkeavstemming, med et rungende nei til den nye låneavtalen med de nevnte byråkratiske organene, ble gladelig oversett. «Økonomisk nødvendighet» het det, sett fra de europeiske bankenes side som tvang fram låneavtalen. Det var slett ikke solidariske fellesskapsavveininger. Slike avveininger er fraværende i spillet om eurosamarbeidets framtid.   Et overnasjonalt teknokrati overvåker den nye låne- og innstramningsavtalen som Hellas har underkastet seg. Det er det greske folk lider som følge av de påtvungne innstramningstiltak og manglende ettergivelse av gjeld fra EUs og IMFs side, og fra private europeiske banker. I stedet påføres Hellas ny gjeld og ingen lys i enden av tunnelen.

Situasjonen forverrer seg nå fra dag til dag i landet, og forverres ytterligere som følge av de enorme flyktningestrømmene fra krigsherjede Syria, Irak, Afganistan som strømmer inn i landet. De ankommer først og fremst de greske øyene, og må tas vare på av greske myndigheter før videresending til andre europeiske land innenfor Schengensamarbeidet. Men hvor er disse andre landene som Schengen-avtalen sikrer fri bevegelse innfor? Det som skjer er at det i stedet bygges i dag gjerder og politibarrierer for å hindre flyktningene i komme inn i respektive Schengenland. Enda verre, Dublinavtalen gir det enkelte land rett til å returnere flyktningene uten oppholdstillatelse til det første mottakerlandet (bl.a.Hellas) til videre behandling og bosetting. Rettsteknokratiske beslutninger, forankret i overnasjonale avtaler, legges til grunn for mye av det som skjer, og slike beslutninger omfatter ikke begrepet solidaritet og likeverdighet. Kriser skaper et byråkrati som viser til nødvendighet. Et slikt krisebyråkratiets herjer Europa i dag, og preger behandlingen av Hellaskrisen og flyktningkrisen. Dette byråkeratiet følger ikke etiske prinsipper med solidaritet som regulativ idé, men iverksetter teknokratiske prinsipper som går ut på at Eurosonens regelverk og Schengen-avtalen om et «Festung Europa» må overholdes og følges i praksis. Hvis ikke utdypes krisene.

EUs behandling av hordene av flyktninger fra land i krig som presser på både deres ytre og interne grenser preges altså av manglende solidaritet og etiske standarder. Det er ikke mulig for enkeltland å håndtere denne migrasjonssituasjonen, og derfor må man ha felleseuropeiske løsninger, sier europaminister Vidar Helgesen til NTB. Med det er enkeltlands håndtering som inntil nå dominerer. Han har rett. Han mener det er naturlig at Norge, som er med i både Schengen-samarbeidet og Dublin-avtalen, er med å utvikle en strategi for å håndtere innvandringen på en ny måte. Riktig, men i virkeligheten er «en ny måte» et svært stort konfliktområde fordi det berører nasjonale interesser, med ulike standpunkt til EUs overnasjonale byråkrati og politiske posisjon. Nasjonale interesser preger standpunkt og tiltak – fra bruk av politi og militære til piggtrådgjerder og fengsling – for å holde flyktningene unna. Nasjonale interesser preger også den restriktive norske flyktningedebatten, ofte under dekke av manglende mottakerkapasitet i kommunene. (Men bygg så ut denne kapasiteten!)

Det går nesten ikke en dag uten at vi kan se og lese i mediene hvordan internasjonale avtaler dikterer hva antatt suverene nasjonale politiske ledere kan og ikke kan gjøre for sine borgere. Resultatet er at borgerne i stadig større grad ikke ser på regjeringer som sine representanter, men som representanter for finansmakt/bankene, internasjonale avtaler og organisasjoner som EU. Når norske politikere diskuterer asyl- og flyktningpolitikk henviser de stadig til internasjonale avtaler og konvensjoner av ulik slag slik som Dublinkonvensjonen, Barnekonvensjonen, Flyktningkonvensjonen, Schengen-avtalen osv. for å uttrykke og legitimere sine standpunkt. Folkemeningen er uinteressant. – Men dette til tross, alternativ politisk atferd er mulig. Sverige fører en åpen innvandringspolitikk, det samme gjør Tyskland, som i tillegg har satt til side Dublin-avtalens paragraf om tilbakesending av asylsøkere og flyktninger til første mottakerland ved avslag. Den tyske begrunnelsen for dette er solidaritet med de fattige mottakerlandene i sør.

EU stod i sin opprinnelse for solidaritet og omfordeling av velferd og økonomisk vekst i Europa. Derfor tok de inn fattige syd- og østeuropeiske land som medlemmer på slutten av forrige århundre. Men flyktningpolitikken og kriseavtalene mellom EU og Hellas viser at disse etiske prinsippene teller åpenbart ikke lenger. Omfordelingsprinsippet for utvikling og rettferdighet er forlatt.

Det er nærliggende å hevde som økonomen Frédéric Lordon gjorde i forbindelse med finanskrisen for snart ti år siden; ”salvation comes by ethics” –løsningen må ha en etisk basis. Men hvilken etikk? Svaret er fellesskap og solidaritet. I Hellas må gjeld saneres og innstrammingspolitikken modifiseres, flyktningstrømmen til Syd-Europa må fordeles i form av kvoter til EU/EØS medlemsland og den humanitære støtten i krigsområdenes nærområder mangedobles. I Norge må FrPs ufølsomme innvandringsfiendtlige politikk stoppes.