Sinnsyk lederteknologi

Vi lever i en utrolig tid. Ser man rundt seg i dag, kan det for alle og enhver være vanskelig å forstå hvordan vi har klart å bygge alt rundt oss, utgangspunktet tatt i betraktning. Hvis evolusjonsteorien er riktig, begynte vi som encellede organismer i vannet. Fra denne beskjedne begynnelsen tilbringer vi, som nå har blitt komplekse organismer med stor hjernekraft, stadig større deler av døgnet i en virtuell verden.

Underveis har mennesket skapt de utroligste ting. Glem gjennombruddene i bio- og nanoteknologi. Bare et hverdagslig eksempel som ansikt til ansikt samtaler over smarttelefonen er nok ”science fiction” til at vi for bare noen år siden hadde betvilt at dette kom til å skje. Overalt rundt deg ser du avansert teknologi. Eller for å bruke et uttrykk inspirert av Apple medgrunnlegger Steve Jobs, "sinnsyk fantastisk teknologi".

I dette komplekse, hjernebaserte samfunnet, med like kompleks teknologi, har du noen gang spurt deg selv hva slags lederteknologi som driver organisasjonene vi jobber for? Vi skulle tro at vi ser noe like moderne og oppdatert som vi ser andre steder i samfunnet. Dette er imidlertid ikke tilfellet. Sannheten er at majoriteten av dagens selskaper bruker "sinnsyk" utgått og utdatert lederteknologi som nå er over hundre år gammel.

Mye av hva vi kaller "moderne" ledelse ble nemlig funnet opp av mennesker født på 1800-tallet.  Og denne formen for ledelse var tilpasset helt andre typer organisasjoner og arbeidsmåter. Fra morgen til kveld sto menneskene lydig oppstilt ved samlebåndene i industrilokalene og utførte ensformige og monotone oppgaver. Mennesket var en liten mekanisk brikke i et stort mekanisk maskineri. Henry Ford oppsummerte situasjonen bra da han sa: ”Hvordan kan det ha seg at når jeg trenger et par hender, så får jeg et menneske med på kjøpet?”

La det være sagt en gang for alle, Henry Ford var et geni. Omstendighetene tatt i betraktning, var det ikke rart at Ford ville ha hender. Dette var vitenskapelig riktig, og all moderne motivasjonsforskning ville anbefalt Ford det samme. Hendene utførte monotone aktiviteter, og var akkurat hva som trengtes for å holde samlebåndene i gang.

Det var lite i arbeidsoppgavenes natur som tilsa at mye hjerne var nødvendig. Arbeiderne var musklene, mens hjernearbeidet var forbeholdt herrene på toppen av pyramiden. Beslutningsprosessene foregikk sådan øverst i hierarkiet, og sjeldent tok toppene seg tiden eller bryet med å forhøre seg hvordan ting så ut fra perspektivet til ”gutta på gølvet”. Hvis de ansatte først ble spurt, skulle de svare på spørsmålet. Punktum! Det var ikke rom for kompetente initiativ utover dette. De ansatte utførte arbeidet de var satt til, og holdt sin personlige mening for seg selv.

I denne organisasjonsmaskinen var alt som var forventet at de ansatte møtte opp til riktig sted til riktig tid og adlød ordre og gjorde som de ble fortalt. Med andre ord var fysisk tilstedeværelse og konformitet nok!

Spol frem litt mer enn 100 år, og situasjonen er en ganske annen. Vi har beveget oss fra muskelkraft til hjernekraft: fra lette, kjedelige, rutinepregede og målbare oppgaver hvor kvantitet var det viktigste, til en hverdag bestående av mer komplekse, udefinerbare og utfordrende oppgaver hvor kvalitet er viktigst. Dette er et hav av forskjell.

Likevel, vi leder disse hjernene med lederteknologi tilpasset å kontrollere og administrere hender. Nå er denne teknologien riktignok "forfinet" av moderne aktører, men er i det store og det hele en oppsminket "Fordisme".

Hyperkonkurranse eller hypokondere?

Nå er du i din fulle rett til å spørre om det egentlig er en stor forskjell mellom de to måtene å lede på? Hvis så hadde vel flere organisasjoner ledet ansatte med lederteknologi tilpasset hjerner? Svaret er klinkende klart! Det er en stor forskjell. Forskjellen er så stor at den anerkjente professoren Jeffrey Pfeffer på Stanford har gått ut å anbefalt investorer å kjøpe selskaper med dårlig hjerneledelse, for så å implementere mer hjernevennlige praksiser. Kun på bakgrunn av dette grepet mener han det er mulig å oppnå høy avkastning på investeringen. Du ser også det samme svaret i mikro, makro og metaforskning. Sannheten er unngåelig: det er et gap mellom hva vi i dag vet, og hva som i dag gjøres.

Til tross for elendig utnyttelse av hjerner, på nåværende tidspunkt er ikke dette en så stor styggdom som det kan høres ut som. Selv om vi alle har lest eller hørt om "hyperkonkurranse", er konkurransen sjeldent så stor at organisasjoner tvinges til å gjøre ”alt” riktig. Det er riktignok så stor konkurranse at vi innen visse domener gjør det vi kan for å få mest ut av ressursene, noe populariteten rundt alle produktivitetsmetodene av ulike akronymer, og tilhørende konsulenter, vitner om.  Likevel, konkurransen er ikke større enn at organisasjoner foreløpig har blitt forskånet fra å måtte utnytte sin mest verdifulle ressurs, den menneskelige hjernen, på optimale måter.

Når vi i så stor grad søler bort vår mest verdifulle ressurs, er det virkelig lov til å stille spørsmålstegn ved den såkalte "hyperkonkurransen". Da kan vi like gjerne snakke om "hypokonderkonkurranse".

Denne bedagelige situasjonen vil ikke vare evig. Frem til nå har finansiell kløkt, ny teknologi, innsiktsfull markedsføring og strømlinjeformet produksjon ofte skilt klinten fra hveten. I økende grad er disse bare inngangsbilletten for å konkurrere. Hva som vil avgjøre organisasjoners suksess vil i stadig større grad avhenge av hvor sofistikerte de er innenfor det menneskelige domenet. Med andre ord, "lederteknologi" kan i fremtiden være det som skiller vinnere fra tapere.

For neste artikkel, artikkel 3, klikk her!

Magnus Mælum Norstrøm har skrevet og publisert Ledermanifestet- fra hender til hjerner.  Han vil i de følgende ukene dele store deler av innholdet med de som leser Dagens Perspektiv. Artikkel nr 2.

Magnus er en original tenker som holder kurs, foredrag, workshops og private konsultasjoner for ledere og organisasjoner.