Ledelse er farlig

En ting skal være sagt, og det er at ledelse kan være farlig. Sannheten er at det er mange trusler ved ledelse. I ytterste enden av skalaen er det fare for livet. Se for eksempel hva som skjedde med ledere som Yitzhak Rabin, Martin Luther King og John F. Kennedy. Så tragiske utfall som disse hører likevel sjeldenhetene til.

Nå er det ikke rart at ledelse med stor "L" er forbundet med farer. Ledelse, å skape en fremtid som ellers ikke ville ha skjedd, er et brudd på hva som har vært. Som vi har sett på i Ledermanifestserien her i Dagens Perspektiv, det er å mobilisere mennesker til å følge oss inn i det ukjente hvor ingen før har vært. Dette vil oftest innebære å forkaste det gamle, trygge. Også hva folk holder kjært. Er du en leder vil du nærmest pr. definisjon representere en trussel mot det etablerte og kjente. Og med dette kan du bli et mål og selv stå overfor trusler.

Til tross for dette, de fleste ledere lever gode liv. Og de er sjeldent offer for attentat. Strengt talt, i moderne organisasjoner er det veldig få fysiske trusler. Likevel, selv om fysiske trusler er sjeldne, vil ledere møte uttallige psykologiske trusler.  Dette er trusler mot vår identitet, rykte, selvbilde, posisjon, meninger, trosholdninger, teorier, kunnskap og lignende. Utfordringen er at vår fysiologi responderer på disse psykologiske truslene som om de hadde vært fysiske trusler. Og dette er ikke produktivt når det viktigste produksjonsmiddelet er menneskehjernen.

Så hva skjer? I møtet med de psykologiske truslene vil de høyere kognitive hjernefunksjonene, som er vår seneste evolusjonære arv, vike plass til fordel for de mer primitive hjernefunksjonene- de samme primitive funksjonene vi deler med andre pattedyr og reptiler. Resultatet er at vi lever i en form for reaktiv angsttilstand hvor vi kjemper for overlevelsen av våre egne tanker, væremåter, ideer, interesser, evalueringer, synspunkter og overbevisninger. Fra denne tilstander søker vi å styre og kontrollere hva som foregår og gjør alt for å "vinne". Det er som om vi går inn i møter med andre mennesker med innstillingen: "Hva jeg må gjøre i dette møtet er å sørge for at uansett hva som skjer må mine meninger overleve!!".

Faktisk, mye av hva vi tror er å være en "sterk leder" som søker å "vinne"- for eksempel gjennom å holde fast på vår posisjon, utmanøvrere andre, opprettholde kontroll, vinne diskusjoner, snakke overbevisende med stor selvsikkerhet, kontrollere utfallet av en samtale etc.- er heller et utrykk for å være en "svak" leder. Det kan være et uttrykk for en (foreløpig) manglende evne til å takle trusler og den resulterende angsten som oppstår. Det er med andre ord mer reaktiv angst enn det er "styrke".

Vi kan også "vinne" gjennom å gjøre det motsatte: da gir vi etter for fluktreaksjonen og trekker oss unna . Her unngår vi konfrontasjon og virkelighetstesting av hva vi selv tenker gjennom at vi ikke gjør dette kjent for andre. Sier vi ikke hva vi tenker og mener kan ingen andre heller kritisere eller avslå det.

Sluttresultatet av denne såkalte "vinnermentaliteten", uavhengig av hvem av de to hovedvariantene som velges,  er vanligvis at gruppen og organisasjonen som helhet taper. Dette skjer fordi vi søker å vinne eller "overleve" uavhengig av om hva vi legger på bordet er fornuftig eller ikke. Dette er selvfølgelig høyst problematisk, fordi  overlevelse av egne kortsiktige interesser langt fra alltid er sammenfallende  med overlevelse av gruppens, organisasjonens eller våre egne langsiktige interesser. Kort sagt, overlevelse av eget perspektiv skjer på bekostning av overlevelsen til gruppen eller organisasjonen. Og med dette settes egen overlevelse fort i fare.

Dessverre er det mye av vår funksjon som foregår gjennom apekatt og øglehjernen. Og problemet er at vi ikke en gang selv er klar over det. Vel, dette er ikke helt sant, fordi vi klarer å oppdage mye av denne atferden i andre mennesker. Vi ser det fort når noen offensivt fremmer sine interesser eller defensivt forsvarer sine interesser. Det er enda vanskeligere å se dette i oss selv. Og det er mye av denne atferden vi ikke ser i det hele tatt.

Mange av disse atferdsmønstrene er så utbredt at vi nærmest tar de for gitt. De er mer eller mindre ansett som kulturelle normer og utgjør mange av de missoppfattningene vi i dag har om ledelse. Mye av hva vi kjenner som "ledelse" rundt oss er derfor heller et uttrykk for psykologiske forsvarsmekanismer enn det er uttrykk for integrert menneskelig funksjon. "Apekatten" regjerer! Og som vi allerede har lært av lederguru Warren Bennis, det er integrert menneskelig funksjon som ligger til grunn for ledelse.

Dette er i bunn og grunn et spørsmål om grad av bevisste valg og utvikling. Og dette er tema for neste og siste artikkel i Ledermanifestserien.

Magnus Mælum Norstrøm har skrevet og publisert Ledermanifestet- fra hender til hjerner.  Han vil i de følgende ukene dele store deler av innholdet med de som leser Dagens Perspektiv. Artikkel nr 13.

Magnus er en original tenker som holder kurs, foredrag, workshops og private konsultasjoner for ledere og organisasjoner.