Regelverk for anskaffelser: For mye konkurranse?

Retningslinjer for anskaffelser i offentlig sektor og i store virksomheter legger vekt på konkurranse. Når flere tilbydere konkurrerer om en kontrakt eller er oppdrag, vil det være en effektiviseringseffekt gjennom det presset markedet representerer. Regelverket vektlegger konkurranse og likebehandling av tilbydere, hvor det er unntakene fra ren anbudskonkurranse som skal begrunnes.

Det vil imidlertid være situasjoner hvor det ikke er klart om regelverket kommer til anvendelse, eller der det ikke er enkelt å avgjøre hvilken anskaffelsesform som er riktig å bruke. I noen situasjoner er det snakk om et utviklingssamarbeid mellom to eller flere virksomheter. I andre tilfeller må anbudskonkurranse avveies mot andre anskaffelsesformer, hvor oppgavens kompleksitet, kostnaden ved gjennomføring av konkurranse og tilgangen på kompetanse utenfor virksomheten er viktige faktorer å vurdere. Endelig vil pris som objektivt kriterium avveies mot mer subjektive forhold knyttet til kompetanse og løsningsforslagets kvalitet. Anskaffelser krever dermed bruk av skjønn, og medfører avveininger mellom ulike hensyn.

To typer feil

Beslutninger knyttet til det aktuelle regelverket blir tatt av ansatte og beslutningsorganer i organisasjoner. Her åpnes det for to typer av feil:

• Type 1-feil har vi når man ikke bruker ren konkurranse, selv om det er det som er mest effektivt.
• Type 2-feil handler om å bruke konkurranse (eller definere en sak innenfor regelverket for anskaffelser) når det er gode, faglige argumenter for å benytte andre former for anskaffelse.

Utfallet av beslutningene påvirkes av etablerte handlemønstre i organisasjonen, av oppmerksomhet og muligheten for sanksjoner.

De positive sidene ved prinsippene om nøytralitet og likebehandling og de negative sidene ved rollekonflikter, favorisering og nepotisme er godt kjent blant beslutningstakere internt og i det offentlige rom. Dermed er det sanksjoner av juridisk, økonomisk og normativ karakter som trekker oppmerksomheten mot å unngå å gjøre Type 1-feil.

Det er ikke tilsvarende oppmerksomhet og sanksjoner mot Type 2-feil – feilaktig bruk av konkurransevirkemidler. Dette kan få konsekvenser i saker som krever avveininger av flere hensyn og utøvelse av skjønn. En hypotese er man lett lander på at en sak faller inn under regelverket for innkjøp eller at ren anbudskonkurranse benyttes. For beslutningstakerne er det mer synlige, negative konsekvenser av å unnlate å bruke markedet enn å unnlate å bruke andre alternativer. For å unngå de negative konsekvensene av type 1 feil, velger man «for sikkerhets skyld» ren konkurranse.

Det er gode argumenter for å rette fokus mot å unngå type 1 feil. Spørsmålet er om man har funnet den rette balansen: Oppmerksomhet mot og sanksjoner knyttet til å unngå type 1-feil vil ofte være så sterke at konkurransevirkemidler kan antas å bli bruk i situasjoner hvor de hverken er effektive eller fornuftige.