– Helgesen snakker mot bedre vitende

Det er useriøst å utpeke BPA – brukerstyrt personlig assistent – som budsjettvelter. Selvsagt koster det penger at mennesker trenger bistand til nødvendige personlige gjøremål som å stå opp/legge seg, kle på seg, spise, og til det som foregår på badet. Eller til husarbeid, handling og matlagning, og til å komme seg ut av huset.

Men bistand til slike oppgaver har den som har behov for det, hatt rett til i flere tiår.

Antall personer som mottar slik bistand, lå i 2012 på ca. 42.000 personer. Det lille antallet som får disse tjenestene organisert som BPA, har vaket rundt 3000 i mange år. Altså rundt 7 prosent av de 42.000.

Les om hva KS-leder Gunn Marit Helgesen sier om BPA og andre tjenester:

• KS-leder : – Nå trenger vi en debatt om hva kommunene skal prioritere

Nye tider

Fram til rundt 1990 var hjemmehjelp, hjemmesykepleie eller institusjonsplassering de eneste mulighetene, hvis man hadde et omfattende assistansebehov. Eller ulønnet bistand fra familien. For 25 år siden ble BPA innført i Norge, og i 2000 ble kommunene pålagt å ha ordningen. BPA innebærer at vi som er funksjonshemmede selv kan velge hvem som skal assistere oss – til hva, når og hvor. Da er det mulig å ha en jobb, følge ungene i barnehagen, dra på sykebesøk til bestemor, til tannlegen og alt det andre vi driver med i dagens samfunn.

Ja, dette koster penger. Men det koster ikke mer med BPA enn med de andre tjenestene – som de fleste som får BPA, allerede har. Mange får kanskje innvilget noen flere timer når de får BPA, oftest 4 til 10 timer i uka til «sosial deltakelse». Dette skal dekke alt vi gjør sammen med assistenten utenfor huset. Utgiftene til disse timene spares inn mange ganger, fordi BPA er lønnsomt. For det er jo ikke sant, det Helgesen sier til Dagens Perspektiv om BPA: «(…) Men det koster penger. Og når du rettighetsfester det slik regjeringen og Stortinget har gjort, koster det enda mer. Da kan folk med loven i hånd kreve sin egen personlige assistent.»

Motstanden mot BPA handler ikke om penger, men om kommunalt kontrollbehov og motstand mot å se på funksjonshemmede som likeverdige mennesker med rett og plikt til å ta ansvar for våe egne liv.

​​Hvorfor BPA er lønnsomt

Ja, noen grupper kan nå med loven i hånd kreve å få assistansen organisert som BPA. Og det er lønnsomt for kommunen:

1. Hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere bruker, ifølge KS, 40 – 50 prosent av arbeidstiden på å forflytte seg mellom tjenestemottakere. En personlig assistent bruker hele arbeidstiden på assistanse.
2. BPA er billigere enn de tradisjonelle tjenestene fordi det for personlige assistenter ikke kreves formell kompetanse. Samtidig frigjør det sårt tiltrengt helsefaglig personell til å gjøre jobber som krever deres kompetanse.
3. Kommunen holder hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere med tjenestebiler. BPA sørger for transport selv.
4. Institusjonsopphold er dyrt fordi det fordrer at institusjonen bygges, drives og vedlikeholdes. Forskning viser at «stordriftsfordelen» er brukt opp ved 5 beboere.
5. Ved tradisjonelle tjenester har kommunen alt det administrative arbeidet. I en BPA-ordning er det personen med assistansebehovet som utfører dette.
6. BPA på reise blir mye problematisert, og mange kommuner legger restriksjoner på dette. Én time BPA koster kommunen det samme, uansett hvor assistansen utføres. Velger man å øke timebruken i forbindelse med en reise, må man avstå fra en del annen aktivitet i en periode. Dette har ingen økonomiske konsekvenser for kommunen.   
7. Økt sosial deltakelse er helsefremmende, og kommunene sparer derfor helsekroner på å benytte BPA.
8. Rapporter fra Norge og andre land viser at yrkesaktiviteten både hos personen med assistansebehov og dennes familie øker med BPA. Gevinsten har vært beregnet til ca. kr. 350 000 (2009-kroner) per år for hver person som har BPA. (Kilde: Econ, 2010.)

Hvorfor motarbeider KS BPA?

Så hvorfor møtes BPA med denne aggressive motstanden i kommunesektoren? Og hvorfor tyr man til usannheter? «Kostnadene til BPA har økt betydelig de siste årene, og rettighetsfestingen i 2015 har ikke redusert dette,» sier Helgesen. KS må vite at dette bildet ikke er sant. Før rettighetsfestingen gikk antallet som har BPA en del ned, mens det etter rettighetsfestingen har økt med 130 personer. 130 personer som etter all sannsynlighet har gått fra dyrere kommunale tjenester, til BPA. Eller det er unge personer som har rundet 18 år og flyttet ut av foreldrehjemmet til en selvstendig bolig, og dermed fått behov for – og rett til – offentlige tjenester.

Ja, dette koster penger. Men det koster ikke mer med BPA enn med de andre tjenestene

For 2015 fikk kommunene bevilget 300 millioner ekstra til BPA. For 2016 fikk de 200 millioner ekstra. Det burde kompensere mange ganger for de 130 nye BPA-ordningene. Hvor er resten av pengene, Helgesen? 
Flere har sagt det allerede: Motstanden mot BPA handler ikke om penger, men om kommunalt kontrollbehov og motstand mot å se på funksjonshemmede som likeverdige mennesker med rett og plikt til å ta ansvar for våe egne liv. Det gjør gjerne vondt å møte sine egne fordommer, men det rettferdiggjør ikke en lettvint omgang med sannheten. Det er svært betimelig, når statsminister Solberg truer med strengere håndheving av rettighetsfestingen av BPA.

Ann Kristin Krokan er politisk leder i Uloba – Independent Living Norge, som blant annet tilbyr BPA til funksjonshemmede over hele landet.