En Macro(n)økonom som president?

Hittil har det vært litt mer klabb og babb enn vanlig. Den sittende presidenten Francois Hollande fant klokelig ut at han ikke burde søke et nytt mandat, så upopulær som han var blitt. 

Det har aldri skjedd i nyere tid at en valgt president ikke har prøvd å forlenge sitt velgermandat.

Sosialistene stiller da med en lett venstrevridd Benoît Hamon som deres kandidat. Han forventes ikke å komme til annen runde.

Tidligere statsminister Francois Fillon vant noe overraskende nominasjonsvalget hos Republikanerne foran den forrige presidenten Nicola Sarkozy. Den siste skal nå møte i retten anklaget for misbruk av valgkamppenger. Fillon ligger om mulig enda dårligere an siden han har raust lønnet sin kone som sekretær uten at hun har hatt noe spesifikke oppgaver. Nå kommer det fram at hun er oppsagt fra ikke-jobben og fått sluttvederlag før hun ble ansatt på nytt i den samme arbeidsinnholdsløse stillingen. Fillon har også tenkt på sine barns ve og vell som begge også har arbeidet for pappa for en hyggelig lønn. I god fransk tradisjon har selvsagt datteren fått en lavere lønn enn sønnen. Sånn gjør man bare. 

Hvis Fillon må trekke seg kan en mann med navn Andre Juppé dukke opp igjen fra glemselen. Da er vel også hans fengselsstraff for økonomisk «rot», også kalt korrupsjon, for det meste glemt.

En annen åpenbar 2. rundekandidat er Marine Le Pen som har strøket sitt etternavn av flagget for at folk ikke skal huske hennes fars politikk. Marine har dratt politikken mot midten, kanskje mot venstre vil mange si, og framstår som en kandidat som er presidentabel, for å si det på den måten.

Hun har også vært nede i pengekassen i Europaparlamentet og urettmessig tilranet seg 2,3 millioner kroner i en slags fiktiv partistøtte som hun nå kreves for, men nekter å tilbakebetale.

Alt dette rotet har åpnet muligheten for en ny stjerne på den franske valghimmelen, Emmanuel Macron, en pen og fortsatt ung mann med klare karismatiske trekk og nesten ny i fransk politikk i motsetning til alle de andre. Han drar folk fra høyre og venstre under slagordet «på marsj» og kan kanskje bli den nye leieboeren i Elysée-palasset. Han er økonom, filosof og eks-bankmann med økonomien i orden.

De siste dagers rykter har antydet et utenomekteskapelig forhold, noe de fleste mannlige franske politikere er forpliktet til å ha skal de kunne være valgbare. Problemet er at det kanskje er en mann han omgås med i tillegg til sin kone nummer en. Det slår kanskje ikke like bra i et hyklersk katolsk land. Sånn gjør en fransk mann bare ikke. Macron selv har dementert alle rykter. Hva ellers kunne han gjøre? Eller en kvinne for første gang, Marine den nye Marianne?