Storbritannias skyggeboksing

SYNSPUNKT

Det har gått tre år siden statsminister Cameron holdt sin skjellsettende tale om muligheten for at Storbritannias fortsatte EU-medlemskap skulle bli gjenstand for en folkeavstemming. Camerons ambisjoner om at EU måtte reformeres for at britene skulle kunne forbli i EU ble først møtt med høflig distanse og en del hoderisting. Det som for tre år siden virket som en politisk høyrisikosport fra Camerons side, er i dag et spørsmål om realpolitikk. Godt hjulpet av de politiske konjunkturene i Europa knyttet til eurokrisen og migrasjonsutfordringene, har EU og fellesskapsløsninger kommet under stadig økende press. Unionen beskyldes fra mange hold for ikke å levere tilfredsstillende politiske løsninger. Etterhvert som EU-skepsisen har økt og fløy-partier har styrket seg i de fleste EU-land, har Storbritannias krav om reform fått gehør i stadig flere medlemsland, så vel som i EUs institusjoner.

EUs foreløpige svar

I begynnelsen av februar kunne EU presentere det første utkastet til svar på Storbritannias krav og utkastet blir nå gjenstand for behandling på EUs toppmøte i februar. Ved første øyekast kan det se ut som om britene får gjennomslag for mye i sine fire krav blant annet ved at EU vil tilby det som omtales som en nødbrems i saken om diskriminering av trygderettigheter. Denne problemstillingen vurderes av de fleste til å være den vanskeligste nøtten å knekke på Storbritannias «krav-liste» fordi den berører et sentralt prinsipp knyttet til fri bevegelse og ikke-diskriminering av arbeidstakere i EU/EØS-området.

Når det gjelder de andre kravene, kan man på et generelt plan hevde at dette handler mer om å få stadfestet, klargjort eller bekreftet forhold som ikke tidligere har vært utfordret eller problematisert slik Storbritannia nå gjør. Dette gjelder både kravet om økt konkurranseevne, om Storbritannias mulighet til å reservere seg fra EUs visjon om å utvikle en stadig tettere union, og en forsikring om at eurolandene må ta hensyn til de konsekvenser deres beslutninger kan få for land utenfor eurosonen.

Det store spørsmålet nå er hvorvidt Det europeiske råd vil kunne enes om løsninger som både unionen og Storbritannia finner tilfredsstillende. Hvis de 27 ministrene og Cameron blir enige om en løsning, vil neste steg være at den britiske regjeringen må beslutte en dato for en folkeavstemning.

Konsekvenser for EU

Det er få analytikere som er i stand til å liste opp alle implikasjonene av en reell Brexit. Ingen har så langt kunne lage en politisk og juridisk sjekkliste eller tidsplan for avviklingen av Storbritannias utmelding. Det er uten tvil et stort politisk tilbakeslag for EU skulle et medlemsland gå ut av dette politiske fellesskapet. Tyngden av at et stort land som Storbritannia går ut, er en ekstra byrde.

For EU-skeptikerne i Europa, vil en Brexit være en seier for en nasjonalistisk tendens, der nasjonalstatens rolle oppgraderes og det europeiske felleskap undergraves. Det politiske presset for utmelding vil sannsynligvis også øke i land der EU-skepsisen er stor.

Men; Storbritannias utspill utfordrer en viktig realitet som ofte underkommuniseres i Brussel; EU er allerede et prosjekt med ulik grad av integrering og forpliktelser.

Det kan se ut som at tiden har kommet for at EU bør artikulere og muligens formalisere dette slik at medlemsland som foretrekker å være i periferien, og ikke i kjernen av EUs integrasjonsdynamikk, kan velge dette. På Brusselspråk heter dette fenomenet «flerhastighets-EU». Denne realiteten kan også være grunnen til at de seks landene som var grunnleggerne av EU, nylig møttes i Roma for å diskutere hvordan land som ønsker dypere politisk integrasjon, kan gjøre dette uten å bli hindret av de som holder igjen.

I så henseende kan Brexit-dramaet, som av mange ses på som starten på oppløsningen av EU, snarere vise seg å styrke essensen av EU-samarbeidet og gjøre det mer politisk akseptabelt å ha en løsere tilknytning. Samtidig som man bevarer medlemsstatus. Det blir et EU med mer tydelige medlemskategorier. I et norsk perspektiv er det kanskje ikke så dumt. 

Storbritannias skyggeboksing

Cameron har satt i gang et spill der Storbritannia risikerer å bli den store taperen i sluttoppgjøret. Fordi selv om den britiske statsministeren får ballen i mål med hensyn til reformer i EU, er det ikke sikkert at det britiske folk vil stemme for å forbli et dette tilsynelatende mer «spiselige» EU.

Når britene går til valglokalene, hva er den egentlige triggeren for deres ja eller nei? Er det misnøyen med Cameron og toryene? Er det drømmen om å få tilbake en nasjonalstat som kan revitalisere selvbildet som stormakt? Eller er det en reell overbevisning om at EU er så negativt for Storbritannias interesser og politiske valg at det vil være best å gå ut av unionen? Hverken et ja eller et nei vil gi oss klare svar på disse spørsmålene, men det vi vet er at Storbritannia, uansett utfall, i lang tid vil forbli splittet. Det har vi i Norge erfart. Det blir ingen vinnere eller tapere i denne proxy-krigen. Den vil bare fortsette på ubestemt tid. For EU er ikke fienden, EU representerer rommet der land i fellesskap kan snakke, forhandle og finne felles løsninger.

Cameron og Storbritannia kan ha rett i at EU trenger revisjon, men mye tyder på at dette politiske dramaet handler mest om britisk innenrikspolitikk, Storbritannias rolle og selvforståelse i Europa og i verden. Det handler i mindre grad om EU. Når Storbritannias nasjonale drama på denne måten utspiller seg på EU-scenen, forteller dette oss at EU-landenes politiske og økonomiske integrasjon har kommet så langt at det er vanskelig å skille hva som er et nasjonalt anliggende fra det som er et medlemslands og EU-fellesskapets interesse. Derfor blir britenes EU-kamp en skyggeboksing med uklare bilder og forventninger til hva Storbritannia er anno 2016 og hva Storbritannia skal utføre som nasjon – i Europa og i verden forøvrig. Brexit vil derfor ikke løse noe så lenge britene først og fremst er i krig med seg selv.

EUs ministerråd burde heller igangsette prosesser som ligner mer på parterapi enn å sitte og flikke på vage politiske og juridiske deklarasjoner. EU-prosjektets verdi og betydning for Europas fred, demokratier, velferd og sikkerhet er viktigere å ivareta enn å imøtekomme enkelte medlemslands nostalgiske forestillinger om nasjonalstatenes alenegang og tidligere storhet. Historien har vist oss hva det kan medføre.

Kirsti Methi er Generalsekretær i Europabevegelsen.