EØS-midlene – solidaritet og europapolitikk

Senterpartiet har den siste tiden kritisert både EØS-midlenes eksistensberettigelse og anvendelse. Vinklingen har delvis vært det meningsløse i at norske skattekroner skal brukes på økonomisk og sosial utjevning i EU-land, og dels å stille spørsmål ved enkeltprosjekt som har blitt tildelt støtte.

EØS-midlene er EFTAs svar på EUs utjevningspolitikk som har som mål å redusere økonomiske og sosiale forskjeller mellom velstående og mindre velstående deler av EU. En tredjedel av unionen budsjett går det dette formålet som på EU-språk kalles «economic, social and territorial cohesion».

Økonomisk og sosial utjevning er i realiteten solidaritet i praksis. Ideen om et tilsvarende solidaritetsbidrag fra EFTA/EØS-landene var i utgangspunktet ikke ment som en permanent ordning, men skulle vare de første 5 årene etter EØS-avtalens ikrafttredelse. Men da første periode utløp, gjorde EU det klart at de forventet en videreføring av ordningen. Resonnementet var – og er – at EFTA/EØS-landene nyter fruktene av europeisk integrasjon, ikke bare tilgangen til et marked.

Etter hvert som EU åpnet døren for nye medlemmer fra Sentral- og Øst-Europa, har behovet for denne type støtteordninger økt. Med en vedvarende økonomisk krise i mange EU-land, har presset på de rike EFTA-landene ikke akkurat avtatt. Den rådende oppfatning hos EU-landene er at velstående land som EFTA-statene bør bidra – enda mer.

Hovedspørsmålet er derfor i realiteten ikke om EFTA/EØS-landene bør fortsette å utvise solidaritet i form av økonomiske overføringer til de fattigste EU-landene, men hvor mye som skal bevilges og hvordan de skal anvendes. En debatt om EØS-midlenes eksistensberettigelse fremstår derfor ikke bare som politisk umusikalsk, men direkte usolidarisk.

Senterpartiets argument om at Norge er en nyttig og viktig handelspartner for EU og at vi dermed ikke har noen grunn til å betale noe ekstra for gjensidig markedsadgang gir bare mening for mennesker som definerer vårt forhold til EU utelukkende som et kommersielt handelsanliggende.

For de av oss som mener at EU-prosjektet ikke minst handler om å utvikle felles samarbeidsarenaer og møteplasser på nær sagt alle samfunnsområder, fremstår Senterpartiets perspektiv som særdeles innadvendt og kortsynt. Det kan virke som om Senterpartiets ideologiske korstog mot EU her står i veien for solidariteten. Og hvordan skulle kommuner, forskere og studenter kunne delta i europeisk samarbeid og utveksling uten den tilretteleggingen som skjer i form av programmer og prosjekter i regi av EU? EØS-finansieringsordningene gir i dette bildet en ekstra bonus for norske eller EFTA-aktører med hensyn til deltakelse i europeisk samarbeid, hvis slikt samarbeid ses på som et gode, vel og merke.  

For Norge er EØS-midlene ikke bare et solidaritetsprosjekt. Etter hvert må ordningen også kunne sies å være et særdeles viktig verktøy for enhver regjerings europapolitikk. At Norge/EFTA bidrar med økonomisk støtte til 17 av EUs 28 medlemsland gir en unik inngangsbillett til politisk dialog og viktig relasjonsbygging mellom både politikere og andre aktører i disse EU-landene. Kontaktflater som kan bidra til å ivareta ulike norske interesser både bilateralt og i ikke minst i en EU-politisk kontekst. Dette må sies å være en helt nødvendig politisk praksis all den tid Norge ikke er til stede i de formelle politiske organene i EU for å gjøre sin viktigste jobb; ivareta nasjonens interesser.