Adjø solidaritet
I møtet med en flyktningestrøm til Europa vi i vår tid ikke har sett maken til, forsvinner det vi trodde europeiske land har til felles; verdier basert på et humanistisk menneskesyn og samfunn bygd på demokratiske prinsipper. Vårt eget land og alle EU-land skryter på oss verdier og idealer som solidaritet, fred, frihet, menneskerettigheter, rettsstat, beskyttelse av minoriteter og likeverd. Selve EU-samarbeidet er bygd på disse verdiene og alle europeiske land har forankret slike prinsipper i sine respektive grunnlover. Hvordan praktiserer vi disse i møtet med det voldsomme antall flyktninger som nå kommer til oss?
Den politiske verdikjeden i flyktningedramaet i Europa går fra opprinnelseslandet, via internasjonale FN-konvensjoner som gir rettigheter og beskyttelse for mennesker på flukt, til kriminell virksomhet som har flyktninger som forretningsvirksomhet, til europeiske lover og regler som enten har sitt opphav i Europarådet, EU eller den enkelte nasjonalstat. I alle leddene av denne kjeden oppstår det fravær av respekt for vedtatte spilleregler og manglende politisk vilje til å håndtere utfordringene på de ulike nivåene, slik at dette store komplekse maskineriet spiller på lag. I jakten på en perfekt verden og et integrert Europa har vi gradvis bygd mange, delvis overlappende og noen ganger motsetningsfylte, regelverk som styres og forvaltes av mange nivåer samtidig. Ingen regler eller politikk verken i nasjonalstatene eller i EU er tilstrekkelige for kunne svare på de behov og de utfordringene som flykningene representerer. Europa fremstår som hjelpeløs, handlingslammet og våre verdier ser ut til å være parkert for øyeblikket.
De fleste land bruker mest tid på å diskutere tall, ikke hvordan respondere på menneskelig nød her og nå. Norge brukte flere måneder på å forhandle om vi skulle ta imot 10 000 eller 8000 syriske flyktninger. Og mens vi snakker, strømmer de og ande inn over Europas sør og sørøstlige yttergrenser. Så hvorfor kommer ikke «Siem Pilot» til Norge med de flyktningene de plukker opp? Det ville gi dem rett til å få behandlet sin søknad om opphold i Norge, ifølge det såkalte Dublin-systemet. Og hvis ikke Norge har plass og ressurser til å ta imot enda flere flyktninger, hvem har det da?
Når en båt plukker opp og redder flyktninger i Middelhavet er dette utelukkende en gjerning helt og fullt i samsvar med hva alle europeiske land mener er det eneste rette å gjøre. Når flyktningene ilandføres blir det straks et politisk spill og jussen som definerer hva som skjer videre med flyktningenes skjebner. Da blir verdiene «lost in translation» og vi flytter ansvaret over på noen andre; FN, EU, Dublin- og Schengen-regler, nasjonale regjeringer og politikerne osv. Denne ansvarsskrivelsen ser ut til å paralysere et helt Europa. Angela Merkel utviser lederskap på nasjonal nivå og setter Dublin-regelverket til side. Ungarn svarer med å bygge et gjerde på EUs felles «Schengen»- eller yttergrense. Begge tiltak setter viktige idealer, prinsipper og regler til side selv om mange vil nikke anerkjennende til Merkel og fordømme Ungarn.
Og i takt med den økende strømmen av flyktninger som nå banker på våre mange europeiske dører, tiltar den politiske handlingslammelsen. Hos mange europeere skaper denne situasjonen frykt; vi kan jo ikke ta imot alle som søker flukt hos oss? Hos andre skaper dette handlingsvilje; la oss ikke stoppe av regler og formalia; la oss bare hjelpe mennesker i nød, for svarte! Facebook-grupper florerer; mange har sett seg lei på den manglende politiske viljen og handlekraften som de politiske systemene – være seg her eller der – representerer. De bare stiller opp og hjelper mennesker i nød. Det gir håp og inspirerer oss.
Kanskje er det «europeere flest» som i denne katastrofen vil vise våre tafatte politikere vei og gjennom sine handlinger og minne oss alle om det vi tror på i Europa; menneskeverd, frihet og demokrati. Europa trenger å vise mot, tenke og handle ute av boksen. Nå har vi en mulighet til å demonstrere hvem vi er og hva vi står for i Europa!