Ledelse, kultur og etiske dilemma under krigen – og etterpå

Jeg skulle bare skrive om en «acting soldiers» opplevelser under krigen. Om en hemmelig, liten og ganske så ukjent gruppe på ca. 50 kommandosoldater med tilknytning til Lingekompaniet. Spennende i seg selv. Men fra mitt ståsted kan jeg ikke unngå å «se» det store spekter av ledelses- og etiske dilemmaer. Individuelle beslutninger om å ta liv, kollektive beslutninger om samarbeid med fienden. Og når vi i ettertid skal evaluere beslutningene som ble tatt, begynner vi å erkjenne hvor vanskelig det var. Ikke rart at krigsoppgjøret skapte store og varige sår i befolkningen. Et lederansvar som landet ledere fra og med Einar Gerhardsen og fram til Erna Solberg i demokratiets navn ikke har taklet ikke særlig bra. Vi flikker på sårene – det er masse å rydde opp i. Nå sist Osvald-monumentet i Oslo.

Krigskulturens moral og roller

Vi kan skille klart mellom en krigskultur og en fredskultur. Vi assosierer samtidig litt til dagens politikultur (og 22.7.-hendelsen) som en mellomting mellom de førstnevnte, men likevel som en subkultur godt forankret i fredskulturen. Og vi har diskusjonen om bevæpning av politiet i dag. Disse kulturene innehar forskjellig moral og roller som foreskriver forskjellige handlinger. I møtet mellom kulturene kan vi snakke om «kulturkollisjoner» som produserer etiske oa dilemmaer på løpende bånd. Det er nærmest et rollespill vi går inn i – og med rollene følger en generell rolle-moral som styrer oss. Manus er nesten ferdig skrevet til de forskjellige rollene! I denne «kulturstyringen» mener jeg noe av forklaringene ligger mht å forstå politiets lite situasjonstilpassede og feilaktige handlinger den 22.7.

I fredskulturen er det ikke lov å drepe et menneske; i krig er det under visse omstendigheter riktig å drepe. Men også krigen har sin moral – selv om ikke alle følger den. En del av dette er nedfelt i Genevekonvensjonene. I terroristkulturen – som IS i dag – er det enda mer ekstremt: Moralen er at «alt» tilsynelatende er lov.

Etikk dreier seg uansett om hvordan vi forholder oss til andre mennesker i alle kulturer.

En angiver og en pistolmann

Min hovedperson sitter i en sofa i en leilighet på Frogner i Oslo med armene over hodet og en tysker 3-4 m ut på gulvet som peker på han med en pistol. Vår mann med dekknavnet «Onkel Leif» er akkurat ferdig med oppdrag som instruktør for gutta på Vestskauen i Sande. Nå skulle han få nytt oppdrag. Men tjenestejenta i huset har angitt vertskapet som bruker villaen som dekksted for ettersøkte og meldeplass for agenter. Den norske kvinnen er i sitt sivile liv i sin lille verden blitt glad i en mann. Men det er tysk mann, og han er offiser og han er i krigen. Hun tror de skal gifte seg etter krigen. Hvis hun hjelper han med å rulle opp motstandsbevegelsen vil han bli forfremmet og få høyere lønn – til beste for begge! Denne forelskelsen bidrar til å rulle opp en del av motstandsbevegelsen i Oslo. For mannen hun elsker er intet mindre enn kvinnebedåreren som er Kriminalrat og Sturmbandführer Siegfried Fehmer, leder av Gestapo i Oslo.

Selskapet satt intetanende og spiste middag da Gestapo slo til. Det er rassia i huset, full kroppsvisitering av alle. Den alltid bevæpnede «onkel» har en liten tynn Beretta pistol i mellomgulvet under beltet; den oppdaget de ikke. Etter en tid får de tre fangede agentene og verten i sofaen lov til å ta ned armene. «Onkel Leif» kan møysommelig begynne å lirke fram pistolen under jakka og retter den inn mot gestapistens brystkasse. Eller tyskeren. Et menneske. Er han maler i Tyskland som seg selv? Tyskerne var jo urmakere, kjøbmenn og håndverkere de også. Det er lettere å drepe en (jævla) gestapist enn et menneske. Det var lettere for tyskerne å sende «Untermenschen» i gasskammer enn vanlige mannesker. Det er lettere for fangevoktere å plage fanger når de betegnes som «hunder». Dvs. måten vi definerer objektet på blir avgjørende for handling. Vi snakker om etikk. Hvordan tenker vår mann?

Skal jeg drepe eller bare skade?

Tankene flyr raskt gjennom «onkels» hode:

«Det dunker i hodet mitt. Tanken på tortur, sprekk og ny opprulling i Vestfold, Buske-rud, Trondheim og diverse kontakter ute av funksjon krysser hjernen med lynets fart …»

Han er ettersøkt. Gestapo definerer han som en terrorist. Faren hans er tatt som gissel. Neppe i tråd med utvidelsen av Genevekonvensjonen fra 1949. Han kan ikke la seg ta. Han vet han kan skyte fra hofta og drepe tyskeren på dette holdet. Men «onkel» er ingen drapsmann. Og Milorg har tidligere sendt ut en klok stående ordre – en presisert moral - om å ta minst mulige tyske liv. Gestapo ransaker nå hele huset, og med ett var det bare to igjen i 1.etasje. Men så: Idet han er klar til å drepe tyskeren får han en innskytelse:

«Men idet jeg skal skyte er det en stemme inni meg som sier at jeg ikke skal skyte den mann død. Jeg senker pistolen ned mot hans pistol … »

Han sikter på handa hans. NÅ! Skuddet går - et øyeblikks full forvirring i stua! Kula streifer fangevokternes jakkeerm og sårer handa. Den umiddelbare refleksen i tyskerens krummende pekefinger rundt avtrekkeren sender et skudd fra pistolen i retning «onkel» og treffer han i låret. Splintrer lårbeinet. Han spretter likevel opp og hopper vekk fra sofaen og også ut av ildlinjen for tyskeren med maskinpistol i gangen som sender salver inn i stua. Et skudd treffer verten på tvers av begge k nærne. Den sårede fangevokteren tømmer resten av magasinet mot «onkel» på 4-5 m hold før han flykter ut av stua. Onkel blir «tegnet» med kulehull mot veggen. Men treffer ufattelig nok ikke mer! Er det innskytelsen om ikke å drepe som «gjengjeldes?» Onkel sender et dobbeltskudd mot tyskeren med MP i gangen som flykter opp trappa. Jernbeslåtte støvler dundrer ned trappa fra 2.etasje, men snur og flykter opp igjen etter et treff i foten. «Fangene» flykter ut i hagen, men onkel er så skadet at han ikke kan løpe – han lar seg ta. Mange skades i skuddvekslingen; ingen drepes.

Den tapte freden

«Onkel» drepte altså ikke, jeg er ikke i tvil om at dette faktisk reddet livet hans. Og andres liv. Tyskerne slapp å hevne en død kamerat. Situasjonen eskalerte ikke mer enn nødvendig. En klok beslutning. Hadde for eksempel amerikansk politi som har 3 måneders utdannelse før de får en revolver i handa – klart å la være å drepe i denne situasjonen? Neppe.

Men siden «onkel» også var relativt hardt skadd og freden kom tre måneder etterpå, så reddet dette trolig livet hans. Han var riktignok lam i 6 måneder og gikk i graven med 18 blybiter og 2,5 cm kortere lår. Og fikk deltakermedaljen i posten mange år etter krigen. Han kjempet nesten under hele krigen, ble skadet for livet og ble altså definert av Norges ledere som «deltaker». Mange jeg kjenner til nå åpnet ikke engang brevet. Og vi er derved inne på diskusjonen om hvordan vi hedrer våre helter og krigsveteraner. Dette ansvaret lå da tungt på Milorgs ledere selv – som skulle rapportere inn de som burde hedres. Dette fungerte dårlig. Lederansvaret ble heller ikke tatt tilstrekkelig på nivåene over.

Møter byråkratiet i NAV – da som nå

Trodde du NAVs lederutfordringer og kulturutfordringer startet for noen få år siden? Og at det burde holde å sparke en direktør? «Onkel» hinker til sykekassa og møter byråkratiet. For vel hadde han betalt avgift til sykekassa godt ut i krigen, men ikke siste del, nei! Han får finne seg i å betale i 3 måneder først - så kan han komme tilbake! Så var det krigsoppgjør som soldat. Dette fikk han greie på ved en ren tilfeldighet ut i 1946 av en gammel kjenning i Milorg. Han henvender seg til et kontor for oppgjør – de er i ferd med å avvikle. Men her behandler de likevel saken. Men først finner de ut at han står her er i følge deres lister drept. Ja vel, men her gir de seg under tvil siden han jo står – selv om han er halvt lam …

Er det noe rart at det blir mange bøker og mye diskusjoner av dette? 

(Jørn Bue Olsen er rådgiver og forfatter i ledelse og etikk.)