Hvordan skal frivillige organisasjoner ledes?

Ukeavisen Ledelse tar i forrige nummers førsteside opp en omfattende og vanskelig sak som berører store deler av befolkningen: Ledelse og konflikter i frivillig sektor. En generalsekretær vil ha proff ledelse av frivillige. Dagen før leste jeg lokalavisen Budstikkas førsteside oppslag om full strid og oppvaskmøte i Bærum Husflidsforening. Som eksempel bruker Ukeavisen Ledelse en granskningsrapport av Astma- og allergiforbundet som i en årrekke er ridd av kjempekonflikter internt samt et akkumulert underskudd på 25 millioner kroner. Avisen DN rapporterer om mangelfull faglig kompetanse i administrasjonen og styre, svikt i ledelses- og styringskompetansen, konfliktkultur med dype konflikter internt i styret og mellom styret og administrasjonen, manglende risikoforståelse hos styret og ledelse og en svak kritisk sans i styret.

I intervjuet med generalsekretæren ønsker han å bytte ut medlemsvalgte styreamatører med profesjonelle. «Rekrutterer du bare styremedlemmer fra medlemsmassen risikerer du – i ordet beste forstand – bare å få med en gjeng med amatører i styrerommet. De mangler ofte kompetansen og basiskunnskapene som skal til for å utføre vervet,» som styreekspert Arne Selvik i AFF ved Handelshøyskolen sier det. Jeg har tidligere skrevet en del om idrettsledelse, og en del av mine konklusjoner mht dagens situasjon i idretten er at 80–90 prosent av lederne i idretten mangler relevant lederkompetanse.

Nikkersadelen?

Før var svaret enkelt: Frivillighet og dugnad etter arbeidstid kl.17.00 – og litt ekstra i helgene. Det fantes en rendyrket frivillighetskultur og en arbeidskultur. Frivillighetskulturen betyr dugnad på kvelden etter arbeidstid; uten kompetansekrav eller lønn. Det er nærmest umoralsk å motta noe lønn eller en form for tapt arbeidsfortjeneste. Arbeidskultur er mellom 8.00 og 17.00 (nå 16.00) -der kompetansekrav og lønnet arbeid er en selvfølge – og god moral. Men: Kulturene måtte ikke blandes! Det mest rendyrkede eksempel jeg kommer på med hensyn til frivillighetskulturen er den såkalte «nikkers-adelen» som rådde blant annet i styrene i skiforreningen i Oslo-området i mange år. Advokater, velsituerte borgere – men også andre skiintereserte. De tok et tak på kveldstid og tok på seg styreverv som de utøvet – når de hadde tid. Og ære være dem – de gjorde mye samfunnsnyttig arbeid!

Utfordringen i dag

Dette fungerte bra – for 30 år siden. Utfordringen nå er derimot: Tidene har forandret seg radikalt og krever derfor nye løsninger i «frivilligheten». Nå MÅ kulturene blandes – men hvordan? «Frivilligheten» – amatørene – trenger hjelp i form av relevant fagkompetanse både i styrene og i administrasjonen for å forvalte organisasjonens samfunnsoppdrag best mulig. Det vil jeg samtidig hevde er en god etisk holdning!

Men de gamle kulturene med sine holdninger sitter fortsatt fast i hodene på store deler av befolkningen – inkludert store deler av den nåværende «frivilligheten» selv. Dette hemmer utviklingen av styre og stell i store deler av frivilligheten.

Hvor går frivilligheten?

Generalsekretæren og også styreeksperten intervjuet i Ukeavisen vil bytte ut amatører med profesjonelle i styrene. Generalsekretæren Brekke i paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge beretter om planer for egne styrevettregler som de utvikler. Hun fremholder deler av byråkratiet fra det offentlige som en stor utfordring – hvordan skal amatørene takle de økte kontroller, innviklede systemer, osv.

På den annen side må vi ikke gå for langt mht byråkratisering av frivillige organisasjoner. Vi har problemstillingen for eksempel i noen av idrettens særforbund. For noen år siden konkluderte professor Gunnar Breivik ved Idrettshøyskolen med at 60–70 prosent av kapasiteten til noen av organisasjonene gikk til driften av selve organisasjonen: konflikter internt, møter, byråkratiet osv. (som igjen bl.a. skyldes den økte byråkratiseringen i staten).

Løsningen må ligge noe i mellom; som Aristoteles sa for 2500 år såden, litt forenklet: For mye og for lite skader alt. (Jf. definisjon av dyd.)

Moderne frivillighet – hva er det?

Først må vi erkjenne at noe MÅ gjøres – noe må endres – i mange organisasjoner. Fra Ibsen i Vildanden har vi følgende sitat:

«En normalt bygd sannhet har en livstid på høgst 18–20 år.»

Er det ikke på tide at vi endrer noen sannheter i frivilligheten? Det betyr en blanding av de to kulturene frivillighetskulturen og jobbkulturen. Og hindringene for denne blandingen sitter i hodene til folk. Slik gjør man da ikke! Jo, slik må man gjøre det framover. Det betyr blant annet at:

• Frivilligheten trenger mer relevant (og profesjonell) fagkompetanse i styrer og i administrasjon.
• Frivilligheten drives hovedsakelig av dugnad – og skal fortsette med det. For å optimalisere og få mest mulig ut av arbeidet må dette endres nå – slik at frivilligheten understøttes av mer kompetente både i styrer og stab.
• Alle frivillige organisasjoner må utnevne en daglig leder med relevant kompetanse for å gjøre jobben. Små organisasjoner har kun en liten deltidsstilling; store med mange medlemmer og/eller stor omsetning kan ha store staber med heltidsansatte – med en kompetent og profesjonell daglig leder i spissen.
• Alle styrer må ha en kompetent styreleder (styreleder og daglig leder er de viktigste rollene).  
• At en daglig leder (del- eller heltid) skal ha en viss lønn, er selvsagt. Like viktig er det at det skal (alltid) stilles et honorar til disposisjon spesielt til styreleder. Men NB: Vi snakker om en rimelig form for tapt arbeidsfortjeneste – ikke veldige honorarer! Det er hovedreglen (men så vil det i noen ganske få tilfelle være en kompetent styreleder som er pensjonist med høy nok inntekt).

Hindringer for god styring i frivilligheten

Jeg er ikke i tvil om at utfordringene for utvikling av ledelse og styring av frivilligheten kan sies

«… i hovedsak er (var) knyttet til holdninger, kultur og lederskap …»

Nå gjaldt dette sitatet egentlig ledelse i politiet – fra Gjørv-kommisjonen. Men gjelder også her.

• Holdningen (kultur): «Slik har vi ikke gjort det før.»
  Svar: Nei, men den holdningen må endres (for mange blir det vanskelig). Det interessante her er at denne holdningen trolig også gjelder bl.a. i deler av frivillighetens heltidsansatte byråkrati. Mange her ser jo nytten for dem selv – at flest mulig andre ikke tar ut lønn. Og vi kan nok ramse opp en rekke individuelle motiver som vil være argumentere mot å endre på noe som helst.
• Holdningen: «Dette har vi ikke råd til.»
  Svar: Dette er «utgift til inntekts ervervelse» – det lønner seg på sikt! Mangler man penger, er økt medlemskontingent trolig en del av et svar her. Medlemmene får noe igjen – de må betale det det koster.
• Holdningen: «Disse endringene kan da ikke være nødvendige.»
  Svar: Nei, alt går jo på et vis. Men «kostnaden» kan være fortsatte konflikter, frustrerte medlemmer og tillitsvalgte, fare for korrupte og kriminelle handlinger (mangler kontroll – korrupte personer kan boltre seg), ingen vil ta på seg tillitsverv. Dvs. organisasjonen forvalter sitt samfunnsoppdrag dårlig.

NRK TVs mentale rådgivere, ekspertkommentatorene Pål Gordon Nilsen og Thomas Ahlsgård, ville nok sagt dette på en annen måte – som under herre-stafetten i OL i Vancouver i 2010:

«Hva tror du foregår i hodene deres nå, Thomas?»

«Det er nok mye mentalt”!»

Det er i hvert fall helt sikkert!