Bygging av kremasjonsovner i Auschwitz
En utfordrende ingeniøroppgave...
Markering av minnet om konsentrasjonsleirene i Auschwitz opptar oss. Men kjenner vi historien om ingeniørenes utfordrende oppgave? Å bygge ovner som kremerte tusenvis av lik mest mulig effektivt, med minst mulig brensel, med effektiv utlufting av gass- og likstank – for raskest mulig å sende inn nytt ”råstoff” til forbrenning.
Hva tenkte ingeniørene – og hvor forsvant etikken?
Etiske krav til kremasjonsovner?
Det velrenommerte ingeniørfirmaet Topf & Söhne fra Erfurt begynte med kremasjonsovner i 1914. Sjefsingeniøren, Kurt Prüfer, sendte inn patentsøknader på nye løsninger: Et konsept benyttet i søppelforbrenningsovner og kadaverdestruksjon. Eierne var medlemmer av NS fra 1933. Men de vant oppdraget i åpen konkurranse med andre firma.
Og ingeniørene visste at giftgassen Zyklon B. (blåsyre) brukt bl.a. mot insekter hadde sin optimale virkning ved 26 grader celsius. De foreslo at gasskamrene skulle forvarmes av overskuddsvarmen fra krematoriene i etasjen over. Firmagarantien var 4756 lik pr. døgn på fem ovner. De klarte ca. 8.000 på det meste! Her snakker vi ingeniørarbeid!!
Foretningskorresponsdansen viser at det ikke synes å være noen tvang eller frykt for Hitlers SS fra firmaets eller de involverte ansattes side. Leveransene her utgjorde kun ca. 2 % av firmaets omsetning, så profitt kunne ikke ha vært noe stort motiv.
30 ingeniører (1150 ansatte) var involvert i 1939, og noen jobbet med bygging av ovnene i leirene i opp til ett år. Firmaet la vekt på de etiske kravene der kremasjonen skulle utføres på en ”verdig måte”- jfr. ny Kremasjonslov fra 1934. De leverte sine første ovner i 1939.
”De visste hva de var med på”.
Firmaet med bl.a. jøder og kommunister som ansatte, var rådgiver for SS. De var ingeniører som bare gjorde jobben sin. Ingen protesterte mot oppdraget. Ingen varsling – men hvem skulle de ha varslet til?
Men noen tanker om hva de gjorde, var det: I april 1945 la firmaet raskt en strategi for å rettferdiggjøre sine handlinger. Toppsjefen talte på fellesmøte med ansatte:
”..det kan tenkes at også dere før eller senere kan få spørsmål om dette”.
De skulle bruke standardsvar på spørsmål og benekte ethvert kjennskap til hva ovnene ble brukt til. Det skulle sies at
”..forretningsforbindelsene mellom Topf & Söhne og SS hadde vært helt normale og at
ovnene…var helt alminnelige kremasjonsovner. Firmaet hadde handlet iht ordre og
samtidig bidratt til å forhindre epidemier.”
Samfunnsansvar – anstendighet?
Sjefsingeniøren Prüfer innrømmet etter krigen at selv om de snakket om ”Badeanstalten für Sonderaktionen” (badeanstalter), hadde han vært klar over at det handlet om gasskamre for drap av uskyldige. Prüfer ble etter krigen arrestert av amerikanerne. Han ble imidlertid løslatt etter to uker og fortsatte arbeidet hos Topf. I 1946 ble han arrestert igjen – nå av russerne. Dommen ble 25 års tvangsarbeid i Sibir for
”..forbrytelser mot sivilbefolkningen og sovjetiske krigsfanger”.
Men firmaet nektet og erkjente aldri at de hadde noen skyld og viste ingen skyldfølelse. Eieren Ludwig Topf så seg selv som et uskyldig og feilaktig forfulgt offer:
”Jeg har alltid vært anstendig…med ryggrad, integritet og selvbevissthet…Det finnes
ikke lenger noen rett og anstendighet i denne verden.”
Han begikk selvmord.
Bror og partner Ernst-Wolfgang Topf som aldri ble strafferettslig forfulgt, uttalte:
”..i vårt firma var ingen skyldige, verken moralsk eller objektivt sett. Jeg velger å
beskrive vårt firma og hele dets virksomhet under Hitler-regimet med ordene moral
uten makt.”
Hva har vi å lære?
Ketil G. Andersen ved Teknisk Museum, som hadde en utstilling om dette, sa det slik:
”Det minner oss om at det moderne samfunn med dets gjennomgripende organisering, teknologi og arbeidsdeling ikke uten videre gir oss noen garanti mot umenneskelighet – og barbari! Ingen av de involverte ingeniører o.a. synes å ha vært fanatiske nazister eller antisemitter, ekstremister eller fundamentalister i en eller annen retning. Det var faktisk helt vanlige mennesker som bidro til å effektivisere Hitlers massemord.”
Den polske sosiologen Bauman forklarer nazistenes folkemord ved å peke på at byråkratiske prosesser og utstrakt arbeidsdeling minsker den enkeltes følelse av moralsk ansvar. Topf & Söhne reduserte sitt samfunnsvar til kun ansvar for en ingeniøroppgave.
En god leder eller medarbeider kan aldri se kun på midlene til å få gjort en jobb, men må også vurdere om målet som jobben skal oppfylle, er lovlig, etisk riktig og noe man kan stå inne for. Her minnes vi om hvordan vanlige mennesker kan bli medvirkende til store forbrytelser fordi de ”bare gjør jobben sin”. Noen ”ser” det faktisk ikke selv. Andre klarer å lage gode unnskyldninger for det man har gjort (jf. Topf & Söhnes ledere).
Vi har alle et ansvar for å bygge et mentalt, moralsk og juridisk bolverk mot den type holdninger og handlinger som vi her snakker om.