Stortinget bøyer nakken for diktaturet

Våre fremste folkevalgte, stortingets presidentskap, viser på denne måten at de lar seg trakassere og ydmyke av det kommunistiske diktaturet i Kina. Og følger opp med å trakassere og ydmyke nobelprisvinneren, og tibetanernes åndelige overholde. Det er ynkelig.

Pinligst må det være for regjeringspartiene. Utenriksminister Børge Brende, som ikke vil treffe Dalai Lama under hans besøk i Norge, var i sin tid leder for Stortingets Tibetkomite. Det samme har stortingspresident Olemic Thommesen vært.  Nå sier han til NRK at det "ikke er i Norges interesse at han som stortingspresident og landets høyest rangerte politiker møter Dalai Lama nå".

Sagt med andre ord: Det er i Norges interesse å la Kina få fortsette med å fengsle og henrette ytringsfrihetsforkjempere og opposisjonelle, fengsle religiøse ledere, og selge organer fra levende fanger, fremfor å lytte til en kritisk røst mot de kinesiske overgrepene og okkupasjonene av Tibet og det tidligere Øst Turkestan (i dag Xinjiang provinsen).  Menneskeliv og lidelser betyr mindre, penger på kontoene til norske industriselskap betyr mer.

Selvsagt skal vi ikke boikotte Kina, og selvsagt skal vi handle med dem. Vi skal ikke blande samme økonomi og politikk. Men når man ikke lengre engang tør å lytte til de kritiske røstene, og langt mindre selv kritisere menneskerettighetssituasjonen i det kommunistiske diktaturet, går både Regjering og Storting for langt. Da bøyer man nakken, fjerner ryggraden, og kryper for en fremmed stat. I Grunnlovsåret 2014, da man nettopp burde markere norsk selvstendighet. Det er ydmykende.

Og det gjelder ikke bare Høyres stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Også Fremskrittspartiet opptrer på en måte som er mer enn pinlig. Et politisk parti som tidligere var tydelig antikommunistisk og kritisk til diktaturer legger seg også flat for det kinesiske presset.

Da Stortinget nylig diskuterte utenrikspolitikk kom deres hovedtalsmann, Kristian Norheim, med en nesegrus hyllest til Kinas økonomiske politikk, og siterte villig vekk kommunistiske ledere på en måte som tidligere bare var vanlig blant medlemmene i AKPm/l.

"Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus, var som kjent budskapet fra Deng Xiaoping," sa Norheim, og fortsatte: "I løpet av tre tiår har Kina alene løftet mer enn 600 millioner mennesker ut av fattigdom. Det er en bragd så stor at det nesten er vanskelig å fatte".

Siste delen av innlegge er greit nok. Kina har hatt en eventyrlig økonomisk fremgang. Men med hyllesten av den økonomiske politikken stoppet også Norheims innlegg om Kina. Der det skule ha begynt. For han burde ha listet opp alt barbariet i det kommunistiske diktaturet, fengsling uten lov og dom, hemmelige rettssaker, dødsdommer uten bevis, organtransplantasjoner fra fanger, fengsling av medlemmer av religiøse bevegelser, arrestasjoner og henrettelser av politiske opposisjonelle. Om disse temaene forholdt han seg like taus som Børge Brende ser ut til å ha gjort siden han overtok som utenriksminister.

I sterk kontrast til den amerikanske utenriksdepartementet som de siste årene har kommet med gjentatt hard kritikk mot kommunist-Kinas menneskerettighetsbrudd. I det amerikanske utenriksdepartementets rapport om menneskerettighetssituasjonen i verden listes det opp en rekke kritiske forhold som  forsvinninger, fengsling av politiske dissidenter, journalister og nettredaktører, undertrykkelse av uavhengige religiøse ledere, tvungne aborter, ødeleggelse av kulturminner i Xinjiang, restriksjoner av bevegelse og formidable hindringer i å få et pass til deler av befolkningen, tette kontroller på ytringsfriheten, spesielt på internett, tortur og rettsaker som ikke følger internasjonale standarder.

Uten at noe av dette fikk det norske Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann til å reagere i sitt stortingsinnlegg.

Et av de siste overgrepene fra de kinesiske myndighetene er rettet mot Ilham Tohti, en uiguriske professoren i samfunnsøkonomi ved Central Nationalities University i Beijing, som nå står tiltalt for forsøk på separatisme, en forbrytelse som kan straffes med døden

Han har blant annet fått støtte fra franske akademikere ved universitetet i Lyon, som i flere år har samarbeidet med Tohtis universitet. De mener arrestasjonen av Tohti er en krenkelse av den akademiske friheten.

"Selv om professor Tohti regelmessig snakker ut for å forsvare rettighetene til den uiguriske minoriteten i Xinjiang (Øst Turkistan), og stiller spørsmål ved sentraladministrasjonens politikk på dette området, har han aldri godkjent vold eller argumentert for uavhengighet for Xinjiang-provinsen, eller noen annen form for separatisme," heter det i uttalelsen fra de franske professorene.

"Ilham Tohtis kritikk og påstander er basert på hans akademiske forskning som han har utført med den ytterste strenghet. Faktisk, gjennom sin nettside «uigurer online,» har han i flere år jobbet for  å skape et rom for dialog mellom det Han-kinesiske flertallet og uigurer," skriver de franske akademikerne videre.

Arrestasjonen av den moderat uiguren som har manet både uigurer og myndighetene til å frastå fra vold, har ført til reaksjoner både fra det amerikanske og tyske utenriksdepartementet. Fra norske myndigheter har det vært taust, i alle fall i offentlighet.

Når et gjelder norske politikeres boikottaksjon mot Dalai Lama blir den møtt med kritikk blant annet fra Aftenpostens redaktør, Harald Stanghelle. "Det farlige med denne feigheten er at Stortingets presidentskap med all ønsket tydelighet nå viser både Kina og andre stormakter at press mot Norge er effektivt. For her er det nok av lettskremte politikere. Det kan vise seg å bli et farlig signal å sende resten av verden," skriver han, og har helt rett.

Venstre-leder Trine Skei Grande har offentlig bedt regjeringen møte Dalai Lama, og også SVs leder Audun Lysbakken har i følge Dagen vært positiv til å treffe den ikke-voldelig tibetanske lederen og nobelpris-vinneren. Tiden vil vise hvordan han vil bli behandlet av lederne for de andre politiske partiene. Det dreier seg om å markere norsk selvstendighet i forhold til Kina. Og det dreier seg om normal politisk anstendighet. Det vil være spesielt pinlig dersom SV er villig til å møte en av verdens fremste Kina-kritikere, og FrP og Høyre ikke.