Grunn til å juble over EU-valget

UIKP i Storbritannia 28 prosent, Dansk Folkeparti i Danmark 26 prosent, Nasjonal Front i Frankrike 25 prosent, Sverigedemokratene i Sverige 10 prosent. De er Europas mest utskjelte partier, og vinnerne av valget til nytt Europaparlament. Det er grunn til å juble. Både over valgresultatet og over at vi slapp å delta.

For noen tiår siden ble det argumentert mot norsk medlemskap i EU med at unionen hadde et «demokratisk underskudd». Det ble truffet beslutninger av utpekte toppledere i EU-kommisjonen, som etter hvert har utviklet seg til en slags Europa-regjering. For å bøte på dette problemet begynte man å velge medlemmer til et Europaparlament som i starten var en dyr prateklubb for politiske pamper. Etter hvert har denne forsamlingen av velbeslåtte politikere fått større makt. Nylig mente en dansk politiker fra Venstre at Europaparlamentet nå vedtar rundt ti prosent av de danske lovene. Han brukte det som argument for å redusere antall medlemmer av det danske Folketinget. De hadde fått mindre å gjøre.

Dermed har EU gått fra vondt til verre. «Demokratisk underskudd» er ille, men «overnasjonalitet» er verre, og ikke spesielt mer demokratisk. Det blir meningsløst når politikere som svensker, dansker og nordmenn – for vi er også forpliktet gjennom EØS-avtalen til å godta loven produsert av Europaparlamentet – skal være underlagt lover vedtatt av en forsamling på rundt 750 mennesker, hovedsakelig politikere fra land vi ikke har noe forhold til.

Hvorfor skal Tyslands verste nynazist fra NPD, en håndfull nynazister og Holocaust-tvilere fra det greske Gyllent Daggry, italienske kommunister, et medlem av Piratpartiet i Tyskland eller britiske konservative og spanske sosialister bestemme at nordmenn ikke skal kunne kjøre med baklys på bilene våre, fordi vi da bruker for mye energi?

Beslutningsprosessene innen EU er like langt vekke fra folket, enten de treffes av Europaparlamentet eller av EU-kommisjonen.

«Tror du fascistene i Arbeiderpartiet vil ha oss inn i EU for å kunne sikre seg godt betalte byråkratjobber i Brussel?» spurte kunstmaleren Odd Nerdrum meg i forbindelse med EU-valget i 1994. «Kanskje ikke mest derfor», mente jeg, «men kanskje det er med i vurderingen». At dagens EU-politikere får pampelønninger er i alle fall sikkert: 77.000 svenske kroner i månedslønn, pluss 3000 svenske kroner i diett og 41.000 kroner til kontorhold per måned, ifølge den svenske avisen Expressen. I tillegg har de et betydelig reisebudsjett, selv om avstandene innen EU ikke er de lengste.

Så la oss være glad for at vi slipper å bruke skattepenger på å sende norske politikere til Brussel og Strasbourg. For de sendes fremdeles til begge byene, avhengig av årstiden. Selv etter at det ble bygget en flott, ny EU-parlamentsbygning i den idylliske mellomstore franske byen nær grensen til Tyskland, har man fortsatt med å frakte tonnevis av dokumenter på et hundretalls lastebiler mellom Brussel og Strasbourg to ganger i året, slik at møtene kan holdes et halvt år om gangen i hver by.

Den utvidede lovgivningsmyndigheten til Europaparlamentet og de nye valgordningene er et skritt i retning av et Europas Forente Stater. Det har da også kjente EU-politikere tatt til orde for. «Vi trenger en reell politisk union. For meg betyr dette at vi må bygge et Europas Forente Stater med kommisjonen som regjeringen og to kamre – Europaparlamentet og et senat», sa EUs visepresident Viviane Reding i en tale i Brussel så sent som i januar. Det er sannsynligvis denne utviklingen så mange velgere i ulike EU-land protesterte imot da de stemte på høyreorienterte, EU-kritiske partier på søndag.

Ved tidligere EU-valg har velgerne ofte brukt anledningen til å protestere mot sine hjemlige partier ved å stemme på outsidere, gjerne partier de ikke har turt å stemme på ved nasjonale valg av frykt for «å kaste bort stemmen» på et parti som de fryktet ikke ville oppnå representasjon i nasjonalforsamlingen. Det har ført til gjennomslag for enkelte partier, som Sannfinnene i Finland, og brakt perifere partier som det svenske Piratpartiet inn i Europaparlamentet. Ved dette valget kan det se ut som om den nasjonale protesten er kombinert med en EU-protest.

Det er all grunn til å gratulere de seiersrike partiene, spesielt de to skandinaviske partiene Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene. Begge er seriøse, ansvarlige partier med dyktige ledere. Det er en gåte at det norske Fremskrittspartiet er med på å stigmatisere disse partiene, som har nesten samme innvandringspolitiske program som de har selv, og på ingen måter er høyreekstremister i betydningen at de grenser opp mot nynazister.

Tvert imot. Det finnes ingen politiske partier i Europa som har et klarere standpunkt til støtte for Israel enn Dansk Folkeparti, Sverigedemokratene og den nederlandske Frihetspartiet til Geert Wilders. Det er heller ikke mange andre partier som så konsekvent har advart mot den økende antisemittismen i deres egne land og Europa for øvrig – en antisemittisme som de korrekt påpeker har sammenheng med den voksende andelen muslimer i vår verdensdel. UIKP er også et rent og ryddig parti, innvandringskritisk, men med flere godt integrerte britiske innvandrere som medlemmer, og ikke i nærheten av å være antisemittisk.

Hva så med det franske Nasjonal Front? Bør vi også gratulere dette partiet med det fantastiske valgresultatet? Jeg må innrømme at jeg i mange år har vært skeptisk til Nasjonal Front. Partiet har en frynset bakgrunn helt inntil nylig. Marine Le Pens far, Jean Marie Le Pen, er kjent for en uttalelse der han delvis bagatelliserte Holocaust. Det hefter fremdeles ved partiet. Partiet synes å ha en rotete utenrikspolitikk. Det er ikke lenge siden deres utenrikspolitiske talsmann ga uttrykk for at han mente Iran ikke var i ferd med å utvikle atomvåpen, og både han og Le Pen tok til orde for at franske firma burde investere i landet. Det har også vært vanskelig å finne ut av hva partiet mener om Israel og Midt Østen for øvrig.

Samtidig har det beroliget meg kraftig at den fremste Israel-vennen blant europeiske politikere, lederen av det nederlandske Frihetspartiet, Geert Wilders, som selv har bodd flere år i Israel, har ønsket å inngå i den samme gruppen som Nasjonal Front i Europaparlamentet. Wilders har tidligere uttalt at uttalelsen om Holocaust fra Marine Le Pens far gjorde at han ikke kunne samarbeide med Nasjonal Front, men har etter flere samtaler med den franske partilederen endret mening. På mange måter føler jeg det som en slags friskmelding av Nasjon Front. Uansett: Også Marine Le Pens valgseier var et slag i ansiktet på de EU- og innvandringsvennlige politikerne. De fikk som fortjent.

Hva vil kunne komme ut av valgresultatet? Vi må nødvendigvis konstatere at det fremdeles er et flertall av de velgerne som avgir stemmer ved Europavalgene som stemmer på EU-vennlige partier. Det er ikke et folkeflertall i Europa som vil at deres land skal trekke seg ut av EU. Men motstanden synes å være økende og vil ganske sikkert påvirke holdningene til ulike lands partiledere. De skal jo tross alt snart møte UIKP, Dansk Folkeparti, Nasjonal Front og liknende partier i land som Finland, Østerrike og Belgia i nasjonale valg. Da er gode ord dyre. Forhåpentligvis vil de føle seg presset til å arbeide for nødvendige EU-reformer, som også vil komme Norge som EØS-medlem til gode.

I Danmark fokuserte eksempelvis Dansk Folkeparti på problemene med at arbeidskraft fra EU-land kan komme til Danmark og ta med seg danske velferdsgoder, som eksempelvis barnetrygd, når arbeidet opphører og de reiser tilbake til sine gamle land. Det er et problem også for Norge, selv om det har vært liten debatt om «velferdsinnvandrere» fra EU-land her i landet, sammenliknet med i Danmark og Storbritannia. Det er liten tvil om at EU nå vil måtte se nærmere på slike ordninger, dersom lokale pro-EU-politikere ikke skal tape ytterligere oppslutning ved kommende nasjonale valg. I så fall vil også Norge få glede av resultatene fra søndagens EU-valg.