Blir pressen lurt – igjen?
Det er i dag for tidlig å si noe sikket om hvorvidt de to palestinerne ble drept eller om det hele var et skuespill av samme typen som de norske avisene tidligere bet på da en ung palestinsk gutt, Muhammed al-Durrah, i 2000 i følge de norske avisen var skutt og drept av israelske soldater. Det viste senere å være et falsum. Også da ble det vist såkalte videobevis. En rettsak i Frankrike viste senere at de norske avisene bløffet oss. Gutten ble aldri skutt. Han var i live, og det hele var et lett gjennomskuelig skuespill.
Det videoene fra hendelsen 15.mai viser er at to gutter, på to ulike tidspunkt, faller på bakken. Den ene tar seg for med hendene. Begge var tidligere aktive i å kaste steiner mot israelerne, men på dette tidspunktet er det rolig. Tilskuerene løper frem og bærer umiddelbart den første gutten til en allerede ventende amubalanse. Det er ikke tegn til blod på nærbildene. I det andre tilfellet venter tilskuerne med å bære gutten vekk til fotografer fra det internasjonale pressekorpset, som av en eller annen grunn var til stede, får tatt sine bilder. I en video ser vi glimt av de to guttene på et likhus.
Den israelske hæren sier i en uttalelse at det var alvorlige angrep på israelske soldater og politifolk denne dagen, at de var satt i fare da det ble kastet steiner mot dem, og at de derfor som normalt svarte med å skyte gummikuler mot demonstrantene. Det ble ikke brukt skarp ammunisjon.
Videoene viser israelske soldater som skyter, men soldatene vises ikke sammen med demonstrantene, og ingenting dokumenterer derfor at bildene er tatt på samme tid, eller samme dag.
Med andre ord; To gutter som slenger seg ned på bakken for å bli filmet, på et tidspunkt da det var lite sannsynlig at israelske soldater ville skyte, siden steinkastingen da var opphørt. Ikke noe blod å se, og to ungdommer filmet på et likhus angivelig døde. En ambulanse som stod klar til å frakte vekk den ene gutten umiddelbart, og fotografer som fikk ta bilder før den andre ble hjulpet. Et rent skuespill?
Eller var det slik at en israelsk soldat motsatte seg ordre, og snikskjøt to fredelige palestinske ungdommer som spaserte rolig i gaten etter at steinkastingen var opphørt. Et klart mord?
En tredje mulighet er at det ble skutt med gummikuler, som normalt når israelske soldater oppløser voldelige opptøyer der soldatene blir angrepet med steinkasting eller brannbomber. Gummikulene er vanligvis ikke dødelige, men det har skjedd før at palestinere er blitt hardt skadet eller drept av gummikuler som har truffet uheldig. Denne analysen konkluderer med denne teorien.
Vi vet ikke. Alle mulighetene står åpne, og den israelske hæren etterforsker saken for øyeblikket. Men VG og Dagbladet vet tydeligvis. De slår uten videre fast at de to palestinske guttene ble drept, til tross for erfaringene fra al-Durrah-svindelen i 2000.
Al-Durrah-filmen ble laget i Gaza 30.september 2000, samtidig med at den nye intifadaen brøt ut. Den viser at den vesle gutten tviholder i faren mens kulene fra israelske soldaters våpen smeller i veggen bak ham. Den eneste beskyttelsen de har er en 70 cm høy tønne som de har gjemt seg bak. Men dette var ikke god nok beskyttelse. De siste sekundene av videoen viser hvordan 12-åringen ligger død på bakken mens faren har gått inn i sjokk..
Videoen fra 30. september 2000 ble filmet på Gazastripen og ble spredt til TV-stasjoner verden over på kort tid. 12-åringen Muhammad al-Durrah og faren Jamal ble symboler på palestinernes kamp og videoen ble en utløsende årsak til den andre intifadaen og en bølge av selvmordsbombere.
Den israelske hæren uttalte først at den beklaget det dypt dersom sivile var drept under skuddvekslingen med palestinske terrorister. Noen få uker senere hadde israelerne fått en noe bedre oversikt og mente nå at gutten måtte ha blitt drept av kuler fra palestinerne. Deretter ble det satt ned en israelsk granskningskommisjon for å finne ut hva som hadde skjedd. Den konkluderte med at gutten, dersom han var drept, ikke kunne vært drept av israelerne.
I mellomtiden gikk filmen sin seiersgang verden over, også i Norge. Ingen journalister reagerte på at det ikke ble vist noe blod der gutten lå, angivelig skutt. Dagen etter ble den internasjonale pressen tatt med til åstedet av palestinerne. Da lå det ferskt blod på bakken. Ingen journalister reagert på at blodet fra dagen før fremdeles var ferskt og ikke koagulert.
Her hadde man en for god historie til å gi slipp på. Nå kunne jødene demoniseres. Filmen ble vist på norsk TV, og bildene ble trykket i de fleste større norske aviser.
”TV-bildene som viser 12 år gamle Muhammed al-Durra som blir skutt mens pappa Jamal forsøker å beskytte ham, har opprørt en hel verden. Men Muhammed er ikke alene. I følge Norsk Folkehjelps representant i Gaza, Nora Ingdal, er minst åtte palestinske barn under 18 år skutt og drept siden urolighetene startet torsdag,” skrev eksempelvis Dagbladet 3.oktober 2000.
Fem år senere besøkte Aftenpostens korrespondent, Per A. Christiansen, familien til Muhammed al-Durrah og gjentok løgnen om guttens død.
”Fredag er det fem år siden budskapet kom om at mann og sønn var havnet i ildlinjen. Den ikke fullt 12 år gamle Muhammad døde, faren ble så hardt såret at han fortsatt ikke har kunnet gjenoppta sitt virke som bygningsarbeider. Nå sitter de igjen med åtte barn – fem gutter og tre jenter. To av dem, en gutt og en jente, er født etter Muhammads død. Gutten overtok selvsagt den avdøde storebrorens navn,” rapporterte Aftenposten.
Men gutten var ikke død. Råtapen fra filmen viser at han, etter å ha ligget stille og angivelig død på gaten, plutselig reiser hånden og vinker til kameramannen, som for å spørre om opptaket nå var ferdig. Mye annet skurrer også. Den israelske granskningskommisjonen, uavhengige granskere, og personen som fikk brakt saken inn for den franske domstolen, pekte blant annet på følgende fakta:
1: France2s kameramann, Talal Abu Rahma, har hevdet at Muhammad al-Durrah og faren hans ble beskutt i tre kvarter av israelske soldater. Likevel var det bare mulig å telle syv kulehull i murveggen rundt de to palestinerne.
2: Selv om de to skulle ha blitt rammet av til sammen 15 kuler, var det ingen spor av blod på videoen, hverken på klærne deres eller på bakken.
3: En god stund etter at gutten var ment å være død, beveger han både armen og foten og så opp mot TV-kameraet. Fotografen sier at dette er dødskramper, men TV-bildene tydet på at gutten fortsatt var i live og i god forfatning.
4: Støvskyen som oppstår når kulene treffer muren går rett frem, men burde beveget seg skrått, dersom kulene kom fra den israelske stillingen skrått for gutten og faren.
5: En tape tatt av en annen kameramann viser en tredje kameramann liggende et par meter bak gutten, midt i skuddlinjen for israelerne, uten å bi skutt på.
6: Faren ligger nærmest tønnen og dermed langt bedre beskyttet for kuler fra de israelske stilingene enn sønnen. Dersom det en virkelig fare, ville ikke da faren beskyttet sønnen bedre?
Alle disse momentene var tilgjengelige for media i mange år, men ingen av de samme TV-selskapene eller avisene, som viste filmen eller trykket bildene, var interesserte i å dementere sine tidligere falske opplysninger.
Selv ikke da en injuriesak mellom en franskmann og det franske TV-selskapet som laget det første oppslaget om al-Durrah endte med at retten ga franskmannen medhold i at filmen var et falsum, fikk vi noen dementier, unnskyldninger og beklagelser fra de norske avisene. Verken fra VG, Dagbladet eller Aftenposten, som alle hadde brakt løgnen om guttens tragiske død videre til den norske befolkningen.
Er de i ferd med å gå i en tilsvarende felle nå? Jeg vet ikke. Jeg sitter ikke med bevis og kan påstå med sikkerhet at de to palestinske tenåringene fortsatt er i live, men basert på den tidligere erfaringen er det slettes ikke umulig.