Tiggerforbud: Fattigfolk trenger livbøyer, ikke lovforbud

Norge er et av verdens rikeste land, mange av oss velter oss i luksus. Som Tøyen-forfatteren Bjarte Breiteig sa forleden: Snarere enn å forby å vise fram fattigdom, bør vi forby å demonstrere rikdom. Det er rikdommen som er i ferd med å ødelegge oss nordmenn. Dyre biler, meningsløst dyre klær, groteskt store hus. Det opptar større plass, bråker mer, irriterer mer, er farligere, er mer miljøødeleggende og koster hver og en av oss uendelig mye mer enn et framstukket pappbeger med småmynt eller lyden av en saksofon i enden av T-banetunellen.

Som nordmenn i sin tid flyktet fra et fattig Norge og utvandret til Amerika for oppnå en bedre livsstandard, kommer det fattige medmennesker i fortvilelse til Norge for å få ta del i en bitteliten del av vår overflod.

Det er et paradoks at Norge som er det landet som bruker mest på seg selv, både offentlig og privat, ikke kan gjøre mer for den største menneskelige katastrofen i vår generasjon, krisen i Syria, sa generalsekretær i Flyktningehjelpen, Jan Egeland, i går. Norge vil ikke ta imot flere enn 20 syriske flyktninger som trenger langvarig medisinsk hjelp. Det er vanskelig å be Hellas, som har over 1 million uregistrerte flyktninger, ta imot flere, mens Norge er mest opptatt av taxfreekvoten i revidert budsjett. Det er ikke lenger dejlig å være norsk – heller ikke
i Danmark.

Tiggere er like forskjellige som deg og meg. Det finnes kjeltringer blant dem også. Som det finnes i selskapene på Oslo Børs, og som Økokrim bruker mye tid på. Vi stenger ikke Børsen av den grunn. Kriminalitet finnes i alle samfunnslag, selv om jo også dette har et klasseperspektiv over seg. Som den franske nobelprisvinneren i litteratur, Anatole France, formulerte seg en gang: «Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under bruene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød.»

Aggressiv tigging er straffbart i dag, men lite skjer. Jeg misliker aggressiv og pågående tigging. Jeg møter dem på Stortinget T-banestasjon og på Karl Johansgate. Ofte får kommunen sine andeler av tiggingen ved at for eksempel Sporveien leier ut plass. De er svært så aggressive. Strømleverandørene, alarmselskapene og Omega3-leverandørene. De kommersielle tiggerne.

På norske brygger setter vi ikke opp store skilt med «Forbudt å drukne her». Vi setter opp livbøyer. Fattigfolk trenger livbøyer. De trenger medmenneskelighet og nestekjærlighet, og at vi selvsagt ikke skal straffe den som ber om hjelp når man er i den ytterste nød. Vi skal ikke pushe politiet på dem.

I Oslo bystyre har Fremskrittspartiet forslått et tiggerforbud for hele byen, mens Arbeiderpartiet ønsker tiggerforbud innenfor Ring 2, på og ved all kollektivtrafikk, utenfor kjøpesentre og ved privatboliger. At Arbeiderpartiet i praksis inntar samme standpunkt som Frp er interessant, og skuffende.