OPS ikke lønnsomt som finansieringsform for kommunen

I en sak til Oslo bystyre understreker Høyre/Venstre/Kr.F-byrådet at OPS som finansieringsform verken er formålstjenlig eller økonomisk lønnsomt for kommunen.

Det er herlig å se en byrådssak som til de grader slakter et av argumentene særlig Høyre og Fremskrittspartiet har framført om at OPS er en særs lønnsom måte å finansiere etablering av offentlig infrastruktur. Denne gang knyttet til en OPS-form: selge kommunal eiendom for så å leie eiendommene tilbake gjennom langtidsleie. I nedskyting av den tidligere argumentasjon fra de blåblå i bystyret slår byrådet fast at akkurat dette virkemiddelet verken er formålstjenlig eller økonomisk lønnsomt for Oslo kommune. En viktig grunn til dette er at Oslo kommune oppnår lavere rente på sine innlån enn private banker. Kommunen vil derfor alltid ha lavere kapitalkostnad enn en privat aktør. Oslo kommune vil derfor ha en lavere kostnad på investert kapital enn en privat aktør. Over leieperioden vil merkostnaden pga. høyere rente akkumuleres (rentes rente effekt)slik at differansen øker jo lengre leieperioden er.

Men, byrådets understrekning at OPS økonomisk sett er en svært kostbar måte for kommunen å låne penger på slår selvsagt inn i alle OPS-løsninger.

Så nevner byrådet allikevel tre andre begrunnelser for OPS:

Den første er «økt overføring av risiko til den private parten». Det høres jo fint ut, men som alle vet; denne økte risiko er selvsagt noe den private parten tar seg betalt for. Byrådet gir ikke engang en antydning av regnestykker som viser at det over tid er lønnsomt for kommunen å betale for denne risikooverføring til private. For å ta et eksempel: Oslo kunne ta mindre risiko ved å tegne ekstern forsikring i et privat selskap mot brann og andre skader på kommunens bygninger. Regnestykkene har vist at det er ulønnsomt, store som Oslo kommune er. Vi er i stedet selvassurandør. OPS-forsikringen har tilsvarende også en pris.

Det andre er «styrket gjennomføringsevne med raskere ferdigstillelse». Det byrådet egentlig her sier at er kommunen er for dårlig til å forhandle avtaler, og stille vilkår til våre leverandør i det ordinære innkjøp særlig innenfor byggsektoren. Trygghet for framdrift er noe kommunen betaler for, uansett om dette skjer gjennom OPS eller ved ordinære innkjøpsavtaler. Det er nøyaktig de samme store bygg-entreprenører vi møter i begge former for avtaler. Dette er profesjonelle firmaer som har samme «gjennomføringsevne», uansett innkjøpsform. Og ferdigstillelse blir slik kommunen ønsker – og betaler for -, og vanligvis med høye dagsbøter ved overskridelser.

Det siste, litt diffuse, som anføres er «tilleggsverdier i form av nye og bedre løsninger fra kompetansemiljøer man ellers ikke ville ha tilgang til.» Men, hallo, kompetansen er der, for den som er villig til å betale for den. Og kan hende man kan spille bredere og flere kompetansemiljøer dersom man ikke låser seg til en OPS-avtalepart, men kan spille på flere miljøer og leverandører.

Men dette er selvsagt ikke svart/hvitt. Noen av de momentene som brukes for OPS er selvsagt reelle, men de aller fleste argumentene som brukes legges inn som en del av prisen fra OPS-leverandørens side, og som kommunen betaler. Uten at byrådet legger den merkostnaden inn i regnestykkene får vi ikke en reell sammenligning. Og; så blir det som i spørsmålet om kommunens valg som selvassurandør for forsikringer: hvor ofte opptrer de hendelser der vi vil betale for å overføre risikoen til den private parten?

Kanskje havner dette ned på at vi fra SVs side har tro på Oslos eiendomsforetak, som er av landets største, kompetente og profesjonelle offentlige innkjøpere innenfor bygg og anleggsbransjen. Og på de felt der de mangler spisskompetanse kan denne kjøpes. Og den er til kjøps, helt uten å gå omveien om OPS.