Politisk analyse: Når målet er ikke å lykkes

Utlendingsdirektoratet (UDI) ga denne uken klar beskjed om at syriske asylsøkere kommer til å måtte vente lenge på å få behandlet søknaden sin. Alle ressurser settes inn på å håndtere de asylsøkerne som antas å få avslag. Tydeligere går det ikke an å illustrere hvordan innvandringshensyn nå overstyrer hensynet til integrering. Glemt er retorikken fra noen uker tilbake om at det gjaldt å få syriske flyktninger fortest mulig ut i jobb. Da hadde nemlig alle kluter blitt satt inn på å få syrerne raskt ut i kommunene.

Rask utvikling

Utviklingen går så fort at selv ikke Høyres egne stortingsrepresentanter følger med. På torsdag sto det leserinnlegg i Dagsavisen fra Kristin Ørmen Johnsen. Hun sitter også i Høyres migrasjons- og integreringsutvalg, og hun tok nettopp til orde for å tenke utradisjonelt slik at syriske flyktninger fort kunne starte sitt nye liv i Norge. To dager før hadde statsminister Erna Solberg refset mellompartiene, Arbeiderpartiet og SV fordi de i et stortingsdokument hadde tatt til orde for å gi midlertidig arbeidstillatelse til syriske asylsøkere.

Statsministeren mente det var uansvarlig å sende et signal til utenverdenen om at det i Norge kan være mulig å komme i jobb nesten med en gang. Hun var preget av Syria-avtale sjokket.

Erkjennelse

Opposisjonspolitikerne vil ikke innrømme det, men det har trolig spredd seg en erkjennelse også hos mange av dem om at vårens stortingsvedtak om å ta inn 8000 syriske flyktninger ikke var så lurt. Moralsk sett var det riktig, men det har antagelig bidratt til at Norge ble litt mer populært som mål for de hundretusener av migrantene som i sommer og høst har beveget seg nordover. Vedtaket i seg selv omfattet ikke flere enn noen tusen FN-flyktninger, men ryktet gikk om at Norge myket opp innvandringspolitikken.

Neste uke kommer Stortinget til å gjøre drastiske vedtak for å få ut en ny melding til alle de som planlegger å flykte til et Schengen-land. På rekordraske 7 dager kommer regjering og storting til å endre loven slik at det blir mulig å sende tilbake en veldig stor del av dem som kommer fra Russland – i tillegg til at de som antas å være grunnløse asylsøkere blir snudd på grensen. Ankemulighetene blir drastisk redusert, og det kan ikke være noe tvil om at asylsøkernes rettigheter svekkes.

Flertallet

Flertallet på Stortinget har en stor del av velgerne bak seg når de hevder at de drastiske tiltakene er nødvendige. Hvis vi ikke gjør noe, mister vi kontroll på asyltilstrømningen. Spesielt fordi andre land også strammer til. Når Sverige innfører grensekontroll og Tyskland gjenopptar returen av flyktninger til det første Schengen-landet flyktningen kom til, ville Norge ha blitt stått igjen som en magnet på flyktninger, om vi ikke handlet.

Tiltakene kan også forsvares med at de er reversible. Dersom det kommer mange eksempler på at reelle FN-flyktninger ikke får den beskyttelsen de har krav på, kan loven endres igjen. Sett fra politikernes ståsted er det også håp om at de nye signalene i seg selv vil føre til at det kommer færre migranter til grensestasjonene. Det vil øke mulighetene for å gi hver enkelt asylsøker en forsvarlig behandling.

Verre er det med integreringspolitikken. Det kan bli vanskelig om noen år å rette opp de feilene som gjøres nå. Forskningen viser at det er negativt for integreringen om en flyktning bor lenge i et asylmottak før han eller hun får anledning til å starte sitt nye liv. Ettersom UDI nå prioriterer de mest sannsynlige flyktningene lavest, kan det hende at de blir boene flere år i mottak. Det i seg selv kan være ødeleggende for den enkelte. Ekstra ille kan det bli fordi politikerne også er opptatt av å gjøre forholdene i asylmottakene mest mulig nøkterne. Det skal ikke gis dagpenger eller tilbys boforhold som er slik at asylsøkerne sender inviterende meldinger hjem. Som innvandringstiltak er det sikkert lurt, men det bidrar garantert ikke til å lette integreringen.

Økte kostnader

Dersom få flyktninger kommer i jobb, øker de langsiktige kostnadene ved å ta i mot dem. Det er ganske paradoksalt at det skjer i en situasjon der regjeringen har gjort det til et overordnet mål å få ned de langsiktige kostnadene ved å motta flyktninger.

På den annen side. Hvis man ser kynisk på det, kan manglende integrering føre til at flyktningene etter noen år drar hjem igjen, dersom det blir mulig å bo i hjemlandet. Da vil kostnadene kanskje gå ned.

Men det er avhengig av at det blir relativ fred i Syria. Og her er vi ved en kjerne i både integrerings- og innvandringspolitikken. Den er i ekstremt stor grad påvirket av det som skjer utenfor landets grenser. Det er selvfølgelig ikke et stortingsvedtak som førte til at hundretusener av migranter begynte å gå mot nord i sommer og i høst. Det er heller ikke Stortingets skyld at andre Schengen-land, med unntak av Tyskland og Sverige, er strengere enn oss.

Vinglete

Det er også hendelser ute som har ført til at norske politikere denne høsten har fremstått som usedvanlig vinglete. De samme som tidlig i høst snakket varmt om medmenneskelighet, virker nå monomant opptatt av innstramning.

Politikernes håp må være at migrantstrømmen mot Europa tvinger frem nye samarbeidsmønstre og mer realistiske avtaler – både internt og med samarbeidsland i Afrika og Midt-Østen. Det skjer ikke så mye på toppmøtet i Malta denne uken, men dynamikken i europeisk politikk er nå så stor at det plutselig kan komme store endringer – både til det bedre og til det verre.

I beste fall blir det enighet om en innvandringspolitikk som gjør det mulig å føre en god integreringspolitikk uten at man trenger å tenke på de signalene som sendes til utenverden. 

«Hvis man ser kynisk på det, kan manglende integrering føre til at flyktningene etter noen år drar hjem igjen, dersom det blir mulig å bo i hjemlandet.» 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.