#OverSnittet

To av tre av norske sjåfører mener de kjører bedre enn gjennomsnittet. Bare tre prosent oppgir at de ser på seg selv som dårligere sjåfører enn snittet. En dansk undersøkelse viste nylig at et stort flertall menn så på seg selv som slankere enn gjennomsnittsdansken. Og et annet sted leste jeg at et flertall av norske damer mener de har bedre estetisk sans enn gjennomsnittskvinnen. 

Slike undersøkelser kan man humre og le av. Når vi har passert femte trinn på barneskolen vet vi jo at et gjennomsnitt innebærer at noen er over og noen er under. De siste årene har lønnsveksten i Norge imidlertid vært preget av at for mange har hatt forventninger om at akkurat deres grupper burde prioriteres slik at de kom over gjennomsnittlig lønnsvekst. Ingen grupper har tatt til orde for at de bør komme under. 

Ingen frivillige til å gå under gjennomsnitt

Dette har bidratt til at Norge ifølge tall fra OECD har hatt en lønnsvekst på nesten 60 prosent over en tiårsperiode. Dette er mer enn dobbelt så mye som våre handelspartnere og fire ganger mer enn i Tyskland. Omstillingsdyktighet, høy pris på de varene vi eksporterer og lav pris på de vi importerer, har ført til at norsk økonomi har vært i stand til å tåle denne særnorske, høye lønnsveksten. Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) er timelønnskostnadene for en svensk og en polsk industriarbeider hhv 75 og 15 prosent av en norsk. 

Holden III-utvalget dokumenterte i sin NOU i desember 2013 et sterkt behov for å dempe lønnsveksten. Utvalget viste at konkurranseutsatte bedrifter ikke tåler at lønnsveksten fortsetter i samme tempo. For norsk konkurranseevne er det helt nødvendig at lønnsveksten ikke øker ytterligere i forhold til hos våre handelspartnere, og på sikt må det arbeides for at lønnsgapet mellom handelspartnerne og Norge reduseres.

Foran årets lønnsoppgjør var det knyttet stor spenning til om partene i de ulike tariffområder ville vise oppslutning om Holdenutvalgets konklusjoner, og starte arbeidet med å lukke gapet. Så sent som i vår hørte vi flere grupper som mente at akkurat deres gruppe måtte ha mer enn gjennomsnittet, men ikke overraskende var det ingen grupper som tok til orde for at de kunne nedprioriteres.

Det gikk lenge bra for Titanic også

Målene i inntektspolitikken kan synliggjøres på flere måter. Den ene måten er at forhandlingspartene i de ulike sektorene faktisk viser den evne og vilje de har til å gjennomføre ansvarlige lønnsoppgjør. Vår suksess med disse aktivitetene blir ubønnhørlig målt av Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene året etter. Den andre måten er når vi i trepartssamarbeidet holder på med besvergelser og det noen vil kalle symboler. Vi holder taler til våre medlemmer, og ikke minst til hverandre, om ansvarlighet, fornuft og moderasjon. Vi skal ikke undervurdere effekten av disse prosessene. Alle som en gang har sittet rundt møtebordet hos statsministeren i Regjeringens kontaktutvalg, har opplevd alvoret og ansvaret. 

De fleste ansvarlige understreket da også Holdenutvalgets advarsler om at norsk økonomi ikke kunne fortsette å bære en så høy lønnsvekst, selv om ikke alle hadde samme presisjonsnivå når det kom til om de selv delte de alvorlige advarslene fra utvalget. En sentral aktør i inntektspolitikken skal med glimt i øyet ha sammenlignet sistnevnte aktører med passasjerene på første klasse på Titanics jomfrutur. Cirka ti minutter før skipet som ikke kunne synke smalt inn i isfjellet, skal de ha sagt til hverandre: Dette går jo kjempefint!

Ramma er 3,3 prosent!

Etter at NHO i forståelse med LO kommuniserte rammen for årets oppgjør til å være 3,3 prosent, har den norske modellen vist seg fra sin aller beste side. I oppgjør etter oppgjør dokumenteres høy disiplin og stor lojalitet til rammen. Etter at frontfaget (konkurranseutsatt sektor) viste vei, har oppgjørene både i privat og offentlig sektor lagt normen fra frontfaget til grunn. Noen mente nok at rammen ble noe høyere enn hva man hadde trodd og ønsket på forhånd og fortsatt vesentlig høyere enn hva som forventes hos våre handelspartnere. Det er imidlertid ikke tvil om at frontfagsresultatet i år er et viktig steg i den retningen Holdenutvalget pekte ut.

Det er en imponerende disiplin i den norske modellen. Har vi først bestemt oss for noe, slutter vi opp om beslutningen. Nok en gang kan det se ut som den norske samarbeidsmodellen har bekreftet sin soliditet.

Det er imidlertid fortsatt usikkert hva lønnsveksten faktisk blir i år. Det er nemlig ikke tilstrekkelig at alle de sentrale oppgjørene bekrefter ramma – også i de lokale oppgjørene for funksjonærer og ledere i privat sektor er det avgjørende at lønnsveksten dempes slik at den samlede lønnsveksten ikke overstiger de 3,3 prosentene NHO og LO har anslått som resultat for årets oppgjør. Stikker funksjonærer og ledere av med en lønnsvekst som er større enn det alle de sentrale oppgjørene har levert, har vi et gedigent problem.

En viktig premiss for Holdentuvalget, var at alle skulle være med på den inntektspolitiske forutsetningen. Det er lett å tenke at den ene tidelen til eller fra på min bedrift ikke betyr noe i den store sammenhengen, men det er faktisk slik at mange bekker små til slutt blir en stor å. For virksomheter som er omfattet av tariffavtaler, har vi styringsvirkemidler. Hvis ikke resten av lønnsdannelsen slutter opp om den samme lojaliteten til rammen, vil vi ikke bare ha mislyktes i årets oppgjør. Vi vil ha pådratt oss en alvorlig svekkelse av frontfagets legitmitet – stikk i strid med Holdenutvalgets konklusjoner.

I samme båt

I Spekter er det så å si 100 prosent tariffavtaledekning, og jeg er tilfreds over å kunne konstatere at sentrale og lokale oppgjør samlet ser ut til å lande innenfor rammen. Jeg vil også berømme våre motparter på arbeidstakersiden som både sentralt og lokalt har utvist lojalitet til inntektspolitikken og med det har bidratt til å styrke konkurranseevnen. Jeg håper dette har vært til inspirasjon og eksempler til etterfølgelse for de lokale oppgjørene for funksjonærer og ledere i privat sektor som skal gjennomføres utover høsten. Her er vi i samme båt, og inntektspolitikkens mål gjelder for oss alle, ikke bare for «de andre».

De siste årene har Spekter dristet seg til å etterlyse sterkere ledelse fra inntektspolitikkens frontsoldater, nemlig NHO/Norsk Industri og LO/Fellesforbundet. I år har NHO og LO vært helt klare på hva de mener rammen for årets oppgjør skal være, og vi som har forhandlet etterpå har ikke vært i tvil om hva vi skal styre etter. 

Selv om det gjenstår å se hva de endelige resultatene av årets oppgjør blir, går det likevel en lederskapsutmerkelse fra Spekter til NHO og LO for prisverdig klarhet om rammen og ambisjoner og forventninger om etterfølgende resultater i tråd med dette i både egne og andres prosesser.