Er vi klar for pårørende arbeidstakere?

Her er noen situasjoner som en del arbeidstagere står i eller vil komme i:

• Anne – må stadig ringe kommunen (åpent mellom 10–14) for følge opp ulike søknader – hva vil skje, får mormor hjelp så hun kan slappe mer av? Hun er urolig for helsa hennes samtidig som hun selv er småbarnsmor. Kjenner på at hun er utslitt.
• Oddvar – må be om fri en time midt på dagen rett som det er for å kjøre sin gamle far til fastlegen, apotek og bank, etter hvert som helsa hans skranter.
• Trine –  avspaserer kl. 14.00 annenhver fredag og kjører de 15 milene til hjembygda og mor i helga, for å vaske, lage mat og lage et opplegg så mor kan klare seg noenlunde neste ukene. Trine får etter hvert høyt blodtrykk og blir periodevis sykemeldt.
• Kristine – går til nærmeste leder og ber om å få gå ned i stillingsprosent. Hun kjenner på utrygghet fordi hennes mann er diagnostisert med begynnende demens. Å være på jobb full tid og stelle ham på ettermiddager og helger er for mye. Helst skulle hun jobbet heltid, det er her hun har sitt «friminutt».

Å bli pårørende er en jobb vi ikke har søkt på. De fleste av oss vil oppleve det en eller flere ganger. Vi får denne jobben når vi selv er i jobb, og fremdeles har ansvar for egne barn og ungdommer. De eldste arbeidstagerne hjelper kanskje og til med barnebarn, og har egne foreldre i live. De kan oppleve å bli foreldre til sine foreldre, og flere også til egen partner, nå som mange rammes av demenssykdommer.

Demografiske forhold og endringer som påvirker oss som pårørende

Urbaniseringen medfører at mange har sine eldre i andre kommuner enn der de nå bor i selv. De skal altså prøve å ordne opp og bistå på avstand.

Arbeidslivet får en arbeidsstokk som er aldrende – og som har aldrende foreldre i live. Det vil skje en dobling av antall personer over 67 år frem til 2060 (SSB fremskrivningstall). Samtidig som vi lever lenger så får vi færre barn. Selv om vi nå opplever en befolkningsøkning pga innvandring og økte barnekull, har etterkrigs-generasjonene fått færre barn enn før. Det betyr færre pårørende å fordele ansvaret på (og færre yrkesaktive pr. eldre)

Vi vet samtidig at det allerede er for få «varme hender» i helse og omsorgssektoren, og at dette mest sannsynlig ikke løser seg før «eldrebølgen» slår inn. (Behov for 160.000 frem til 2060, estimerer SSB.)

Hva har skjedd innen helse/omsorgstilbudet?

Staten har drevet en styrt endring innen omsorgstjenestene. Vi fikk Samhandlingsreformen i 2012, som bl a skulle sørge for at hjelpetrengende eldre kan være lengst mulig i egen bolig og motta tjenester der. Dette er økonomisk for kommunene – en sykehjemsplass koster langt mer enn maksimalt tilbud av hjemmehjelp eller hjemmesykepleie x pr dag. Det samme gjør en Omsorgsbolig – hvor man bor og får tilsyn eller hjelp som om man bor hjemme, og offentlige utgifter tas av Staten (blåresept med mer).

Derfor er mange sykehjem blitt borte og de som kommer der, er mye dårligere enn før. Mange sykehjem fungerte som aldershjem, hvor en kunne få bli gammel i trygge omgivelser sammen med andre.

Parallelt med dette viser tall fra HiOA (Gautun,Grødem sep.2014)) at mer og mer av budsjettene innen helse/omsorg går til de under 67 år, noe som ikke gjør situasjonen for eldreomsorg lettere.

Behovet for bistand fra pårørende har derfor ikke blitt mindre siden Samhandlingsreformen. Det er klart at du som pårørende er mer urolig for en som går hjemme (og er langt borte) enn for en som er under døgnkontinuerlig tilsyn i en institusjon. Og uten aktive pårørende som følger opp, så kommer mange av de eldre sist i køen.

Hvilke utfordringer kan møte yrkesaktive pårørende?

Å følge opp som pårørende innen eldreomsorg medfører for mange en bratt læringskurve. Du skal forholde deg til ulike kommuner med ulik servicegrad. Ingenting er standarisert – alle skjema er for den kommunen, og du kan ha eldre i flere kommuner. Åpningstider er samtidig med din arbeidstid. De færreste har en «ring tilbake»-policy, og du må ofte forklare din sak på nytt. Å vite hva man har rett på og hva som finnes av tilbud er en egen øvelse, og ulike tilbud kan ha likelydende navn eller innhold. 428 kommuner har ulike hjemmesider med varierende grad av oppdatering. Mange er de pårørende som yter litt eller mye ekstrahjelp for å holde hjulene i gang.

Om du er partner med en person som utvikler en demenssykdom, så er dere i samme kommune, men det er veldig ulike tilbud til pårørende. Noen har ulike avlastningsordninger, andre steder er den pårørende på jobb, men med økende grad av redsel for den som er hjemme, fordi ikke all oppfølging kjennes god nok. Og så har du en «jobb» som sykepleier og omsorgsperson å gjøre når du kommer hjem.

Sykefravær og deltid, økonomi og egen helse hos arbeidstagere som er pårørende

Media har debattert sykefravær i det siste, men omsorg som årsak til det (annet enn for egne barn) har vært så si fraværende i debatten. Likevel er det kjent at mange pårørende står under langvarig stress og benytter egenmeldinger, ferier og til sist sykemeldinger, for å få tiltrengte pauser til å «ordne opp» for sine og for å komme seg selv. Dette kan også være medvirkende til at enkelte førtidspensjonerer seg, noe som påpekes i artikkel Går vi av tidlig for å pleie mor? Av Tove Midtsundstad (Inst.for samfunnsforskning 2009)

Å få omsorgslønn gir ikke økonomisk gevinst for den som pleier en nærstående. Å redusere arbeidstid er heller ikke gunstig for den enkelte nå eller når pensjonsalder kommer. Men kan det ikke være at mange jobber redusert for å få den ene dagen eller 2 i uken som gjør at de kan hjelpe sine eldre og på den måten kjenne de er i balanse både jobbmessig og familiemessig? Det er påpekt av både ministre og ulike arbeidsgiverforbund at mange, særlig kvinner burde jobbe heltid, og i det ligger det en undertone av at de burde skamme seg. Min erfaring er at det bak en del deltidsbrøker OG sykefravær ligger et ubetalt arbeid som omsorgspersoner. Hvem skal ta over dette om disse går opp til heltid? Dette er områder vi må se mer på, og vi må i alle fall ikke få de som gjør det, til å følge skam! De gjør jobben det offentlige ikke tilbyr.

Pårørende sin egen helse er i fokus fra helse/omsorgstjenestene. Det påpekes av mange har store påkjenninger og at hvis de ikke passer på seg selv, blir «de neste pasientene» når deres kjære er borte eller på institusjon. Det har vært lite fokus på dette hos arbeidsgivere og det er her endringer må komme om vi skal ha et holdbart arbeidsliv i alle livets faser.

Hjelpe syk mor + Hele folket mer og lenger i arbeid = kollisjon

Myndighetene innser at pårørende er en ressurs – og står for mye frivillig ubetalt arbeidskraft. Det lages Pårørendeskoler, kurs og tema for å skolere oss.  Noen kommuner er langt fremme i avlastningstilbud. Flere pårørende kjøper seg tjenester fra private for å fylle på offentlige tilbud.

Men vi kan ikke klare å få alle til å jobbe heltid samtidig som vi skal hjelpe våre kjære – rett og slett fordi vi som samfunn ikke har nok folk til å dekke opp den omsorgen som da mangler!

«Moderne pårørendepolitikk kolliderer med arbeidslina» skrev Trude Brita Nergård i en kronikk i  Velferd 2013. Hun har helt rett. Det er dette vi og arbeidslivet må ta med oss videre.

Hva må til for å møte yrkesaktive som er pårørende?

For det første – erkjennelse av at vi her trenger samkjøringer på flere områder. Vi kan ikke forvente en nedgang i sykefravær i enkelt aldersgrupper, økning i heltid og bedre tilbud innen helse/omsorgstjenester, om vi ikke ser at «alt henger sammen med alt», som Gro Harlem Brundtland sa.

I en større undersøkelse 2012 i USA (Society HumanResource Management ) er ansatte spurt om hva de trenger i sitt arbeidsforhold. De har svart følgende:

• En åpen kultur hos linjeledere og HR hvor man kan ta opp slike forhold for å få balanse mellom pårørenderolle og arbeidsliv i den tiden det pågår
• Fleksibel arbeidstid eller hjemmekontorløsninger. For de med fast arbeidstid; å selv  kunne få delta i turnusplanlegging. Ordninger som er fastsatt slik at ikke det er opp til hvor du jobber eller hvem som er leder, som avgjør tilbud.
• Støttegrupper – i større organisasjoner med mange ansatte, kan felles samtalegrupper ta opp ulike tema og hjelpe den enkelte å «ventilere»
• Inn i Bedriftshelsetjeneste – ikke bare trening i arbeidstid men også fokus på psykososiale forhold og stressmestring i rollen som pårørende
• Undervisning – å få kunnskap om ulike tema (helse/sosialsektor, planlegging, sykdomsutvikling etc) sammen med andre i bedriftene

Noen norske arbeidsgivere (som Storebrand) har innført ordninger for ansatte som er pårørende. I Sverige har man opprettet nettverket Arbeidsgivere for anhöriga for å jobbe med disse spørsmål hos bedrifter og det offentlige. I England finnes EmployersForCarers.org hvor store bedrifter som BP, Sainsbury og offentlige NHS er med. Forumet EuroCarers har dette på agenda for EU.

I Norge har vi ikke påbegynt noe slikt felles arbeid – det er nå på tide. Arbeidsgiver- og arbeidstager organisasjonene bør ha dette i sin plan for fremtidens arbeidsliv. Det har innvirkning og påvirkning på ressurser, livskvalitet, sykefravær og planlegging, og bør være en viktig del av CSR planleggingen til den enkelte bedrift. Likeledes betyr det noe for aldersgruppen 45 +, så ikke de blir mindre attraktive som arbeidstagere, fordi de har høyere fravær (ond sirkel). Det er jo behov og ønske om at vi alle skal stå lenger i jobb.

Som samfunn bør de førende myndigheter løfte opp temaet og se på det fra flere kanter – hva hjelper det med flere kvinner i arbeid tidlig med gode barnehagetilbud, om vi mister hele/deler av slutten av deres arbeidsliv, som omsorgspersoner i  «den omvendte foreldrerollen» for eldre?

For også dette har likestillingsperspektiv – det er flest kvinner som jobber deltid og de har høyere sykefravær. Og selv om mennene tar mer av sin del hjemme, gjør ikke det at de hjelper mer til med sine foreldre. (Tids. for Samfunnsforskning 03/2014 Herlofsen/Ugreininov)

Jeg skal ikke mene om det er arbeidsgiver som skal betale for «syk mor», men jeg erfarer at deler av den regningen allerede tas i dag via Sykefraværsordningen for noen. IA avtaler eller ikke – når vi ikke er trygge på hvordan våre egne har det, så «ofrer» mange arbeidet for familien.

La oss begynne debatten om hvordan god pårørendepolitikk i arbeidslivet kan bidra til mindre fravær og bedre løsninger for de dette gjelder, for bedriftene og samfunnet – det er her vi må ha fokus! Det hjelper ikke at det offentlige i den ene kanalen planlegger for god pårørende politikk uten at det i andre kanaler tenkes på at de samme pårørende er yrkesaktive og med flere fasetter i familielivet.

Om pårørende skulle legge ned sine rundt 46 000 årsverk (2010) og overlate alt til det offentlige, ville vi virkelig ha utfordringer innen helse/omsorg. Det vet myndighetene, men det bør ikke være deres egen hemmelighet. Og de som løser en del av omsorgsutfordringene ved å bistå og pleie sine egne selv, bør heller ikke være skamfulle for det.

Det kan komme til å gjelde mange av oss – derfor må vi ta det opp nå. I går.