Meningsløse lekser

Forfatter og journalist Kjetil Østli setter nok en gang lekser på dagsorden, og politikerne er ikke vonde å be. Elisabeth Strengen Gundersen, leder i Foreldreutvalget i grunnopplæringen, vil avskaffe hele skiten. Kunnskapsministeren er helt uenig, men viser allikevel til at vi ikke har noen sentral bestemmelse om lekser i dag. Det er selvfølgelig riktig, men forventningen om at vi skal ha lekser er stor. Det bør den kanskje ikke være?

Lekser kan være veldig mye, men det er arbeid elevene får som de selv må ta ansvar for hvor og når de gjør. Stadig oftere i debatten om lekser kommer det opp rykter og tredjehåndsinformasjon om læringsmetoden «flipped classroom». Det er riktig at mange lærere benytter seg av denne med gode resultater, men det er allikevel noe helt annet enn lekser. Allikevel inkluderer det mye av den mengdetreningen som man ønsker å oppnå ved å gi lekser.

Det viktigste når en lærer gir lekser er at formålet med leksene vurderes strengt. En av læringens absolutte grunnsteiner er repetisjon. Lekser gitt som repetisjon av gjennomgått stoff for å sikre mengdetrening har åpenbart noe for seg. Lekser som gis av rutine og ikke følges opp etterpå kan faktisk virke mot sin hensikt og ha negativ effekt. I den norske debatten er det nemlig en ting som er helt sikkert – læringsverdien av lekser er sterkt overdrevet. Det er de fleste fagfolk enige i.

En god kollega av meg, og en av MDGs beste oppvekstpolitikere, Marion Godager Tveter, kunne her om dagen fortelle meg om en lekse sønnen hennes hadde fått. Der skulle eleven finne ting i huset og oversette de til engelsk. «Be en voksen om hjelp om du ikke vet hva tingene heter.» Dette er en kardinaltabbe når det kommer til lekser, og den gir Rød Ungdoms sedvanlige skoledebatt-appell rett. I dette tilfellet blir lekser en reproduksjon av sosiale forskjeller. Mitt inntrykk er at de aller fleste skoler er veldig bevisst på dette, men der det allikevel forekommer går det utover elevene som sliter mest og har mest kaotiske hjem – med andre ord de som har størst behov for høyt læringsutbytte av det skolerarbeidet de gjør.

Ved siden av mengdetreningen er det også andre åpenbart positive ting med lekser. Å måtte følge opp oppgaver gitt av skolen på denne måten gjør at elevene lærer seg om ansvar. Det må også være foreldres rett å få delta i sine barns læring og utvikling. Å sette seg ned hjemme rundt læringsstoffet og diskutere fag er en veldig viktig del av dette.

Det er ikke et stort problem at foreldrene engasjerer seg for mye i barnas læring i norsk skole, mitt inntrykk er at det heller er høy forventning om at det offentlige fikser denne typen ting. Men et barns utvikling stopper ikke i det skoleklokka ringer. Det som allikevel er litt typisk norsk er at det offentlige må fortelle oss hvordan dette må skje.

Et barn får mye læring gjennom lek og moro, og der bør foreldrene ha en aktiv rolle. Husarbeid, kjæledyr og oppgaver i familien kan også lære barnet viktige «lekser» om ansvar uten at skolen trenger å tegne opp rammene. Men selv om jeg syns det er rart om foreldre aldri setter seg ned sammen med barna og ser på skolefagene og hva barnet for tiden lærer på skolen, så vet jeg at det er mange barn som har det sånn. Det kan det være ulike grunner til – foreldrene kan ha dårlig erfaring med skole selv, jobbe nattevakter eller av andre grunner ikke ha tid. Resultatet kjenner vi allikevel godt: Jo mer som forventes av hjemmet, jo mer reproduseres sosiale forskjeller.

Som engasjert i psykisk helse syns jeg allikevel det verste i denne debatten er det store fokuset på «gode vaner». Spesielt Aftenpostens leder om dette temaet utmerker seg negativt. Vi vet at unge i Norge opplever stort krysspress, og at prestasjon på skolen er en av disse tingene. Samtidig vet man at for å unngå stress er det viktig å klare å legge fra seg oppgaver. Jeg lurer på om de som mener det er «gode vaner» å lære seg fra lekser også ville sagt at en voksen som aldri helt klarte å legge fra seg jobben og hver eneste kveld måtte sitte og jobbe istedenfor å delta i familielivet hadde «gode vaner»? Jeg tviler.

Så for å konkludere: Læringseffekten av lekser er veldig begrensa. Om formålet med leksene er klare og leksene er i form av mengdetrening og repetisjon kan det være et positivt innslag i læringen. Det samme om det er en ekstraordinær situasjon som for eksempel øving til en tentamen.

Men de aller fleste har nok altfor mange lekser av lav kvalitet, og leksene bør i mye mindre grad styres av skolen (og i ingen grad overhodet av ufaglærte politikere som meg selv).

For barn i de yngste alderstrinna er det viktigste å kunne utfolde seg i lek og moro, og det skjer sjelden best gjennom å bli beordra til å for eksempel fargelegge figurer.

Om politikerne ønsker seg flere verktøy i vindmøllekrigen mot PISA, så er det helt andre tiltak enn å lime svake elever fast til timesvis med hjemmearbeid som fungerer godt – for eksempel mindre måling og høyere tillit til fagpersoner i skolen.