Riksrevisjonens ene øye
Paradoksal intensjon er et begrep som beskriver det vi noen ganger kan erfare i hverdagen, at det en prøver å oppnå ikke bare kan være nytteløst, det kan endatil ende med det motsatte. Det var psykiateren Victor Frankel som utviklet et behandlingsteknikk med dette utgangspunktet.
Det samme fenomenet kan vi også observere i organisasjoner. Hvis man overbetoner et aspekt for sterkt, setter alt inn på å nå et mål, for eksempel, kan det få utilsiktede konsekvenser som svekker helheten. Dette fikk vi et eksempel på i asylbarnsaken. Her ble alt satt inn for å nå måltallet for utsendelser, men uten at man fikk med seg politikkomleggingen for lengeværende asylbarn.
Når reglene for hvordan man skal opptre i et fartøy, blir så detaljerte at de det gjelder gir opp å lære seg hvordan de utøver godt sjømannsskap, blir sikkerheten dårligere. Tanken var å gjøre sikkerheten bedre ved å lage mer detaljerte regler. Det motsatte skjedde.
Et annet fenomen vi kan observere i organisasjoner er at tiltak og pålegg som kommer fra toppen og som ikke er forankret nedover i organisasjonen, ikke får praktisk betydning. I de verste tilfellene skjer det regelrett sabotasje. Det mest vanlige er at man bare finner på tiltak som kan rapporteres oppover, som dokumentasjon på at man gjør noe. I praksis betyr det fint lite. Man endrer ikke holdninger og kultur som faktisk påvirker adferd. Man foretar bare en ytre handling.
Styrer adferd
Det finnes en rekke teorier innen organisasjonslæren som søker å forklare hvorfor formelle strukturer og tiltak ikke styrer adferden til aktørene i organisasjonen. I organisasjoner med komplekse oppgaver vil en lettest oppdage fenomenet. Beredskap er eksempler på komplekse oppgaver. I slike situasjoner bør det gis stort ansvar til dem som skal utføre oppgavene. I praksis må en basere seg på tillit til medarbeidernes kompetanse og evne til å løse utfordringene. Man kan ikke i detalj beskrive hva de skal gjøre når aktuelle situasjoner oppstår. Det avgjørende er holdninger, kultur og ledelse. Det var her det sviktet, hevdet 22.juli-kommisjonen.
Riksrevisjonen har ikke målt holdninger, kultur og ledelse. De er opptatt av om alt som er funnet på for å forbedre beredskap og sikkerhet, er blitt gjennomført. 22.-juli kommisjonen stilte diagnosen, men de var heller vage når det gjaldt behandlingen. De anbefalte ikke en gang at det måtte brukes mer ressurser. De pekte heller på at det var for mange mål, enn for få, at detaljstyringen var for sterk. Politikerne svarte med å øke bevilgningene, og nå vil Riksrevisjonen ha mer detaljerte planer.
Ekstraordinært møte
Et av de departementene som virkelig har jobbet med endringer når det gjelder hvordan de styrer, er Justisdepartementet. De prioriterer sterkere, forankrer bedre og delegerer mer. De jobber med holdninger, kultur og ledelse. Men med Riksrevisjonens rapport i hånden hevder nå politikere at befolkningen ikke kan føre seg trygge fordi Justisdepartementet svikter. Det er så ille at Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal ha ekstraordinært møte 3. juni og behandle saken 18 juni. Det er svært alvorlig, det står om befolkningenes trygghet og sikkerhet. Slik kan det ikke fortsette. Stortinget må vedta strakstiltak, sier Kolberg til NRK.
Kontrollkomiteen har utviklet et selvbilde av en annen verden. De opptrer som altetende når det gjelder å løse problemer. Når ingen annen fant ut av om det hadde foregått korrupsjon i Vimpelcom, ikke en gang politiet, skulle de finne ut av det. Så skulle de finne ut av hvordan krisen i Nav skulle løses. Og nå er det altså beredskapen de skal fikse på et par uker, noe en hel hær av skarpskodde byråkrater har brukt tre og et halvt år på. De bedriver stort sett prat. Ikke en gang om de hadde fått lånt hodet til Magnus Carlsen noen dager, hadde de funnet ut av det.
Fredag presenterte Justisdepartementet 55 tiltak, initiativ eller prosjekter lansert siden 22.juli 2011 som knyttes til arbeidet for en bedre beredskap og terrorbekjempelse. Listen finner du her
Mye av dette kunne de spart seg, om vi skal tro Riksrevisjonen. For beredskapen er ikke blitt bedre, hevder de. Hvis departementene er så udugelige som Riksrevisjonen hevder, bør det gå krisealarm i regjeringen og Stortinget.
Nå kan det være Riksrevisjonen er infisert av viltvoksende kontrollhybris som får dem til tro at besitter evnen til å kunne definer hva som er sant og bør gjøres på alle områder i samfunnet.
Når tre av ni departementer i liten grad har fulgt opp anbefalingene fra Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB) DSB, tolkes dette umiddelbart som bevis på mangelfull beredskap. Det kan det være, men det avgjørende en kultur, holdninger og ledelse, ikke hvor raskt og fullstendig de følger opp anbefalinger fra DSB.
Mer detaljer
Riksrevisjonen vil ha mer detaljer. De peker for eksempel på at det ikke er definert tydelig nok hva «øvelse» og «samfunnssikkerhet» er for noe. Dermed et kravgrunnlaget for å utøve tilsyn uklart.
Det er heller ikke klart hvordan Fylkesmennene skal skjøtte sitt beredskapsansvar. Det er ikke noe nytt at Fylkesmennene sliter med å forholde seg til en stor flokk direktorater og departementer. Det er heller ikke noe nytt at det ikke er så greit å være beredskapsdirektorat uten myndighet til å bestemme hva som skal og bør gjøres på beredskapsområdet.
Riksrevisjonen setter fingeren på svakheter og problemer som det ikke er lett å løse. Det finnes ingen quick-fix som Stortinget kan vedta i full fart. Det er positivt at kontrollkomiteen vil ha en høring, men komiteen bør ikke godta at Riksrevisjonen har levert en fasit. De har beskrevet det deres tilsynsøyne har sett. Men de har ikke grunnlag for å trekke bombastiske konklusjoner om beredskapen. Da må noen inn og se på kultur, holdninger og ledelser. De har dessuten ikke vurdert hva som har skjedd de siste seks månedene i regis av Justisdepartementet. Det har skjedd en god del positivt på sikkerhets – og beredskapsområdet de siste årene. Men det er ennå en stykke igjen.