Statoil gjør som de vil

Tar man klimapolitiske briller på seg, synes Statoil som noe av det mest betenkelige vi driver med her i landet. Der Statoil slipper til, spys det ut gigantiske mengder CO2 som bidrar til at temperaturen på jorden øker. Verdenssamfunnets politikere er enige om at utslippene av CO2 må ned for kunne nå målet om at gjennomsnittstemperaturen på jorden ikke skal øke mer enn to grader. Ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) betyr det at to tredeler av verdens fossile energikilder må bli liggende under bakken.

Om politikerne er enige om målet, klarer de seg ikke å samle seg om hvilke tiltak som skal gjennomføres. Statoil holder seg med en liten hær av prognosemakere. De konkluderer med at det ikke er sannsynlig at politikerne klarer å samle seg om tiltak som vi føre til at vi når togradersmålet. Det mest sannsynlige er at jorden blir 3,6 grader varmere. De ulike prognosene får betydning for hvor mye Statoil vil satse på utbygging av nye felter. Statoil ser store muligheter for flere tiår framover.

Statoil understreker at de jobber for og støtter all klimapolitikk som fører oss mot togradersmålet, men Knut Rostad, pressetalsmann for internasjonale operasjoner, sier til Dagens Næringsliv at Statoil ikke kan sikte seg inn mot ett enkelt scenario.

– Våre prosjekter skal ha robusthet til å tåle flere utfallsrom, sier Rostad. Det betyr i klartekst at Statoil vil levere markedet olje og gass så lenge det er tilfredsstillende etterspørsel og lønnsomhet.

Dette har fått politikere og representanter fra miljøorganisasjonen til å reagere. Martin Norman, klimarådgiver i Greenpeace Norge, mener Statoil bedriver tåkeprat og sier han er lei av at «Norge jobber mot Norge». Guri Bang, forskningsleder i Cicero, etterlyser at selskapet tar økt ansvar, mens Janne Stene i Bellona mener Statoil bedriver uforsvarlig forretningspolitikk når de satser på at togradersmålet ikke blir nådd. SVs Heikki Holmås går lengst. Han sier til Dagens Næringsliv at Statoil opptrer umoralsk og vil kreve at selskapet innretter seg etter togradersmålet.

Statoil er som moderne bedrifter opptatt av å vise samfunnsansvar. De ynder å fremstille seg selv som ett av de oljeselskapene i verden som har den reneste produksjonen og som ikke slipper ut mer CO2 enn høyst nødvendig. De har også investert i noen fornybarprosjekter, blant annet for å signalisere at de er rede til å benytte sin kompetanse innen grønn energi. Forutsetningen er at det er lønnsomt.

Statoils primære mål er å gi eierne avkastning på den kapitalen de har investert. Staten eier 67 prosent. De andre eierne har kjøpt aksjer og forventer å få en avkastning på lik linje med det andre oljeselskaper eller store børsnoterte selskaper gir. Statoils styre er forpliktet til å opptre på en måte som er i alle aksjonærenes interesser. Derfor vil styret avvise å legge politiske premisser til grunn for sitt arbeid.

Styret i Statoil kommer aldri til å akseptere at Statoil skal legge togradersmålet til grunn for sin virksomhet. Regjeringen kommer heller ikke til å gå inn for det. Vi er i samme situasjon når det gjelder oljesand: Politikerne liker det ikke, men den rødgrønne regjeringen understreket at den slags spørsmål er det styret som må avgjøre. Så lenge det er lov å drive med oljesand, står Statoil fritt til å engasjere seg.

Så lenge regjeringen vedtar å lyse ut nye konsesjonsrunder, står Statoil fritt til å søke. Statoil kan ikke la være å søke med henvisning til at regjeringen har bestemt at de skal holde seg til togradersmålet og overlate nye konsesjoner i Norge eller andre land til de andre oljeslelskapene.

Togradersmålet er et politisk ansvar. Politikerne står fritt til å gi konsesjoner, avgiftsbelegge CO2 og stimulere til grønn energi. Statoil må – verken mer eller mindre – forholde seg til de rammene regjeringen legger, på lik linje med alle andre oljeselskaper. I den forbindelsen spiller det ingen rolle at Staten eier 67 posent.