Mislykket Nav-reform

Forskningsrådet har på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet evaluert Nav-reformen. I det underlaget som forskere fra Frischsenteret og Uni Research Rokkansenteret har levert, konkluderer de med at de ikke finner noen positive effekter så langt og at reformen gjorde vondt verre på en del områder.

– Vi har per i dag ingen resultater som viser at reformen har oppfylt målsettingen om å få flere i jobb og færre på trygd. Men det ser ut til at reformen etter hvert går seg noe til og at overgangen fra trygd til jobb kommer opp på omtrent samme nivå som før innføringen, sier Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret til Dagbladet og Aftenposten.

Trygdeadvokat Anders Andersen som har bistått 1000 klienter i saker mot Nav til Aftenpostene at sier han tidlig merket at reformen bar galt av sted og at det er for få i Nav som kan trygdefaget. Han tror vi ville vært i en bedre situasjon uten Nav-reformen.

Knut Røed mener det mest alarmerende funnet er de tilsynelatende vedvarende negative effektene av Nav for unge mottagere av helserelaterte ytelser. Det ser ut som om denne gruppen har vært mest skadelidende av overgangen til Nav.

Ellers skyldes problemene at gjennomføringen skjedde for rasket, omstillingen var for dårlig planlagt og det ble ikke satt av tilstrekkelig med midler til omstilling. Nav er en hybrid organisasjon, skapt for å sikre brukere ytelser som både staten og kommunene er ansvarlige for. Flere steder er samarbeidet mellom stat og kommune i Nav dårlig. På forhånd advarte forskere mot de strukturelle problemer som lett oppstår når det ikke er klarhet med hensyn til hvem som skal gjøre hva ut fra hvilket ansvar en har.

En forskergruppe finansiert av EU har gjennomført en såkalt metastudie av i alt 520 undersøkelser av effektene av reformer inspirert av New Public Management-ideer i løpet av de siste 30 år. De har sett nærmere på 38 norske reformer. Noen av resultatene er presentert i tidsskriftet «Stat og styring». 44 prosent av reformene kan sies å ha hatt positive virkninger. 33 prosent har gitt status quo, mens 22 prosent har bidratt til å forverre situasjonen. 

Om det er bra eller dårlig at kun 44 prosent av reformene lykkes, kan diskuteres. Når reformene ikke lykkes, skyldes det ofte at den offentlige kulturen er lite mottagelige for reformer, reformene presses igjennom for raskt, den administrative kapasiteten er for svak og kompleksiteten i reformene er for stor. Detter er Nav i et nøtteskall.

På 70-tallet formulerte forskerne Michael Cohen, Johan P. Olsen og James G. March den såkalte «søppelspannteorien» (garbage can theory) for å forklare hvorfor reformer i offentlig sektor ofte skuffer. Det er litt av hvert som havner i et søppelspann. Kjennetegnet er uklare mål, uklar teknologi og tilfeldig deltagelse i prosessen. Politikerne er opptatt av å finne løsninger, men det de vedtar blir ikke tydelig nok. Derfor blir det en uoversiktlig forbindelse mellom vedtak, problem og løsninger. Diverse deltakere medvirker i prosessen. Det kommer en rekke innspill og noen gir støtte på bestemte forutsetninger, andre ut fra andre forutsetninger. Det kan ende med et kompromiss som skaper uklarhet men hensyn til hva som skal skje i praksis. «Veien blir til mens du går» - er ikke det beste grunnlag når det gjelder å gjennomføre politikerstyrte reformer. Hvis det skjer endringer i de politiske maktforholdene, kan dette også influere på reformene. Det skjer endringer som er politiske styrt og som skaper ny uklarhet i den organisasjonen som skal gjennomføre reformen.

Det er åpenbart hvilke feil som gjøres gang på gang. Problemet er at politikerne ikke vil lære av det. De lanserer reformer for å vise handlekraft og i håp om å tekkes nye velgere. Det blir omtrent like ofte vellykket som mislykket.