Politistyring i sneglefart
Det er snart tre og et halvt år siden 22. juli 2011 da alle forsto at det var noe som ikke fungerte som det skulle i politiet. Både politikere og befolkning hadde i alle fall ikke forventet det de så. Politiet er nok blitt en del bedre på beredskapssiden, men det har ikke skjedd noen revolusjon i tenkemåte og handlingsmønstret. Folkene er stort sett de samme, og kulturen er mye den samme.
Det må og skal bli bedre. Politiet har fått økte ressurser til disposisjon og nå venter vi på at det skal tas et stort grep som løfter politiet opp en klasse i kvalitet og gjennomføringskraft. Et år etter terrorangrepet la «Gjørv-kommisjonen» fram sin rapport som konkluderte med at politiet ble utsatt for for mye detaljstyring og preges av for uklare mål, svak ledelse og en kultur som ikke holder mål. Kommisjonens rapport fikk fort status som bibel. Nå gjaldt det bare å få iverksatt det de foreslo. Så ble ekspertgruppen «Politianalysen» nedsatt. De kom med sin innstilling på forsommeren for et og et halvt år siden. Så fikk vi regjeringsskifte. Nå har Anders Anundsen brukt over et år på å finne ut av hvordan politiet skal organiseres. Kan det være så vanskelig?
Politidirektør Odd Reidar Humlegård har vært sjef over politiet i to år, men ennå har han ikke fått tatt de grep som skal til. Han var selv med i Politianalysen som gikk inn for seks distrikter. En kraftig reduksjon i antallet politidistrikter er nødvendig for å utnytte ressursene bedre og kunne bedrive en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse, mener Humlegård og Politianalysen.
Tiden er overmoden for å få redusert antallet politidistrikt. Om det blir seks eller ti er ikke avgjørende. Det som er avgjørende, er hvordan man organiserer politiet innenfor hvert distrikt. Dette setter Politiets Fellesforbund i fokus i forbindelse med sitt landsmøte i Bodø.
Når det blir færre operasjonssentraler bør det kunne frigjøre ressurser slik at en kan få flere tjenestemenn ute i den såkalte førstelinjen.
– Kompetanse og ledelse må flyttes ut i det ytterste leddet, der hvor oppgavene løses. Det betyr at politibetjenten som skal løse sakene på stedet må ha ansvaret og kompetansen til å løse saken slik han eller hun mener er best, sier forbundsleder Sigve Bolstad for landets 5 000 politiansatte til VG.
Vel talt. Det er dette som kalles oppdragsbasert ledelse. Det er ikke nytt i politiet. Også i Forsvaret jobber en med å gi lederen for en operativ enhet så stort handlingsrom som mulig når en er oppe i en situasjon som krever nettopp handling. Bolstads poeng er at denne måten å lede på blir enda viktigere når det blir færre politidistrikter.
Bolstad sier at antallet distrikter ikke er det viktigste, men innholdet i polititjenesten.
– Nå skjer det en sniksentralisering hvor det satses på de store byene. Men det skal også være politi også i de ytterste leddet der folk bor og lever i hverdagen. Hvis man går til det skritt å legge ned 150 lensmannskontorer og politiposter fører det bare til et dårligere politi. Vi er helt avhengige av å få tips fra publikum. Da må vi også møte folket ansikt til ansikt, sier han.
Det er riktig et godt stykke på vei. Men tilstedeværelse av politi er ikke avhengig av opprettholdelse av 150 kontorer. Kanskje 50 av disse skal opprettholdes, fordi de er så pass store og befolkningstette områder de skal dekke. Dette må en finne ut av under marsjen.
– Bedre ledelse
Politidirektør Odd Reidar Humlegård har sans for fagforeningens argumentasjon. Han viser til at Island, på størrelse med de tre nordligste fylkene, bare har én operasjonssentral.
– Det er jo ikke operasjonssentralen som rykker ut, men innsatslederen og tjenestemennene. De som rykker ut må samtidig ha troverdighet og nødvendig kompetanse, sier Humlegård til VG og legger til at alle norske borgere, uavhengig av bosted, skal få like god polititjeneste. Han mener færre, sterkere og mer robuste fagmiljøer samlet i færre distrikter er en forutsetning for at det skal kunne skje. Samtidig vil han satse sterkere på dyktiggjøre lederne i politiet.
Nå må Anders Anundsen få opp farten og lagt fram en sak for Stortinget før de tar juleferie. Det burde være mulig å få tverrpolitisk enighet om hvordan politiet skal organiseres. Humlegård har måtte smøre seg med grenseløse mengder av tålmodighet. Nå må han få komme i gang med å ta nødvendige grep. Humlegård kan ikke forlange å få det hundre prosent som han har gått inn for i Politianalysen. Men hvis Anders Anundsen ikke følger i samme spor, har han et problem. Humlegård kan ikke lede politiet etter andre organisatoriske prinsipper enn det han er overbevist om.