Politiet trenger handlekraft

Etter over et år med omfattende etterforskning har Spesialenheten for politisaker ennå ikke klart å konkludere med at Eirik Jensen bør tiltales for korrupsjon. I forrige uke ga Eirik Jensen ut boken «På innsiden-historien om mitt politiliv». Han hadde gjort en avtale med Kagge forlag om på gi ut bok lenge før han ble pågrepet og kastet på glattcelle. Jensen har gjort en formidabel innsats i norsk politi i flere tiår. Han må kunne betegnes som en av landets mest erfarne politimenn og har vist i praksis at han er i stand til å bedrive effektiv kriminalitetsbekjempelse. Det er ikke enkelt å få seg til å tro at en mann som har ofret såpass mye for å bekjempe kriminelle, selv skulle være en av dem. Det kan ikke utelukkes at Jensen har falt for fristelsen til å trå over grensen. Men det kan like godt være at etterforskerne i Spesialenheten ikke har forstått hva som kreves av en profilert politimann, som innleder vennskap med skurker, skaffer seg informanter som setter eget liv i fare og selv risikerer å bli et mål for hardbarkede kriminelle.

Ikke forsvarsskift

Jensens motiv for å skrive bok, er ikke å renvaske seg. Han går i liten grad inn på de anklagene som rettes mot ham. Jensen vil fortelle sin historie og bruke den som eksempel på hvordan politiet bør jobbe. Boken hans er ikke et forsvarsskrift, men en brannfakkel inn i dagens debatt om hva slags politi vi bør ha. Jensen mener politiet i dag er kommet ut av kurs når det gjelder effektiv bekjempelse av kriminalitet.

Jensen angriper den akademiseringen som har skjedd i politiet de siste tiårene. Byråkratiet brer om seg, det måles og veies, snakkes og kjøres prosesser. Jensen vil ha lensmannsmodellen, politiet ute der kriminaliteten skjer. Hans mantra er «dialog, informasjon og tilstedeværelse». Politiet må vite mest mulig. Hvis en ikke til enhver tid vet hva som er på gang i de kriminelle miljøene, og det er her det meste av kriminaliteten skjer, makter en ikke å forbygge, og man kommer for seint i gang. Det er etterforskere som har hodet fullt av informasjon, som kjenner miljøene ut og inn, som klarer å holde kriminalitetens i sjakk.  

Jensen tror på ledere som har skoene på, ikke de som kommer utenfra uten å forstå bæret av hvordan de kriminelle miljøene fungerer 

Jensens nærmeste leder fra 2001 til 2011, Øyvind Norgaren, sier til Dagbladet at han kjenner seg godt igjen i mye av det Jensen setter fingeren på.

– Lederrollene blir fylt med folk med høy utdannelse innen ledelse og organisering, men de har ingen politifaglig bakgrunn. Det glipper på det politifaglige, praktikerne mangler. Det er et faresignal, sier Nordgaren.

Utfordre det bestående

Også tidligere spaner Johnny Brenna er enig i mye av Jensens kritikk av politiet. Brenna har kritisert akademiseringen av politiet i Kjetil Østlis bok «Politi og røver».  Også tidligere leder av voldsavsnittet i Oslo politidistrikt, Hanne Kristin Rohde, har kommet med kritikk av politiet i kriminalromanens form.

– Jeg kjenner godt igjen det han sier om å utfordre det bestående. Å være ansatt lenger ned i organisasjonen og framsette konstruktiv kritikk kan være veldig krevende, sier hun til NTB.

Det var det Eirik Jensen forsøkte på. Han ble så frustrert over ledelsens disposisjoner at han eksploderte på sjefen, kalte ham feig og satte fingeren i brystet på ham. Jensen ville ha kamp mot de disposisjoner politidirektøren foretok. Kampen mot overmakten tappet ham for krefter. Han ble sykemeldt en periode. Til slutt mistet han lederjobben.

Svak ledelse er også avdekket ved Hordaland Politikammer i forlengelse av Monika-saken. Førstestatsadvokat Bjørn K. Soknes som ledet granskningen av Monika-saken, tar som utgangspunkt at det er den påtaleansvarlige juristen som leder etterforskningen i en drapssak. Når juristene skal styre mer, må de også bli bedre på ledelse, ikke bare på lovanvendelse.

Hovedetterforskeren

Han vil stille krav om formell kompetanse til den som skal være hovedetterforsker og mener at påtalejurister også bør sikre seg slik utdannelse.

-Uansett hvordan man snur og vender på det, så er det påtalemyndigheten som initierer en etterforskning, og det er også påtalemyndighetene som, i hvert fall i navnet, er leder av etterforskningen. I større saker bør det også være i gavnet, sier Soknes til juristkontakt.

Soknes har rett i at det kreves en kompetanse ut over det en får i jusstudiet for å lede en etterforskning. Det er imidlertid høyst tvilsomt om vi får en bedre etterforskning av at den skal ledes av en som ikke har erfaring fra etterforsking, men som er ekspert på å tolke lover.

Har det skjedd et drap, er en erfaren etterforskere langt bedre kvalifisert for å lede etterforskningen enn en jurist normalt vil være. Jus gir ingen etterforskningskompetanse.

Regjeringen legger opp til at det ikke skal være noen betingelse at man må være politiutdannet eller jurist for å være leder i politiet. Hva det betyr er ikke godt å si. Vi får inderlig håpe at det ikke betyr at noen tror psykologer som har ord på seg å være drivende dyktige ledere, skal lede etterforskning.