Skråpulsen: Hjemme bra, borte best

«Nå flykter bedriftene», var vårt førstesideoppslag på tilsvarende nummer i fjor. Siden har det gått slag i slag.

Ved den korsveien konstaterte vi at dette ikke bare var negativt. For det var jo også et tegn på styrke at norske bedrifter la deler av produksjonen til utlandet for å spare kostnader.

Men så kom alle regnestykkene om at 60 000, eller ville det bli 100 000 (?), industriarbeidsplasser skulle forsvinne i perioden frem til 2010. Det var tidlig på året, og det hele virket som nok en småakademisk regneøvelse. Sånn litt: Vart du skræææmd no!

Trodde vi. Men så kjørte lønnsoppgjøret i gang, og så kom sentralbanksjefen for fullt. Den høyeste reallønnsøkningen på flere tiår gjorde det vondere for bedriftene, og enda verre ble det da Svein Gjedrem klinte til med et halvt prosentpoengs renteøkning i sommerstilla.

Senere har verdens sentralbanker stått i kø for å senke sine renter. De ser problemer der deres norske kollega bare har forventet kjøpefest.

Men boligprisene faller, det kommer daglige varslinger om folk som sparkes og julehandelen blir nok ikke så rekordartet som handelsstanden har spådd.

Så hva skjer mens bedriftene teller på knappene? I stedet for en mulig kjøpefest har vi helt sikkert fått prisrekord på strøm. En rekord som raskt og ubarmhjertig spiser opp det aller meste av lønnspåslaget (etter skatt) - og kronekursen holder seg rekordsterk takket være de høye norske rentene.

Vi får det altså fra alle kanter. Bedriftene har skjønt det en stund, og husholdningene har vel også fått det med seg at det er nye tider. I vår forventningsindikator tidligere i høst var det klart at pessimistene igjen var i flertall.

Så nå flykter de fleste. Bedriftene drar til Baltikum og individene setter kursen for Spania.

Når oppdager sentralbanken dette? Eller er det dette de egentlig vil?