Hit med pengene!

De første flaggene dukket opp ved den engelske byen Grimsby i begynnelsen av februar. De hadde slagord som krevde «britiske jobber for britiske arbeidere». Den første uken samlet demonstrasjonene bare et par hundre arbeidere. En uke senere var de flere tusen. Så kom TV, og den britiske arbeidsklassen vendte tilbake i landet som mer enn noen har profittert på to tiår med fri markedsøkonomi.

Storbritannias er blant Europas åpneste arbeidsmarked. Ingen andre EU-land har tatt inn flere arbeidsimmigranter fra EUs nye medlemsland i øst. Under boomen de siste fem årene har nærmere en million polske bussjåfører, tsjekkiske leger, baltiske kelnere og ungarske slaktere tatt veien til Storbritannia for å tjene gode penger på et godt arbeidsmarked og et sterkt pund.

London har som Europas finanssentrum nytt godt av finansboomens store penger. Finansnæringen har også vært den største jobbskaper i landet som startet den industrielle revolusjon. Så lenge pengene fløt, vrimlet det av jobber. Men da finanskrisen skrudde igjen pengekranene, bankene vaklet og pundet falt, forsvant også jobbene.

Surfer på misnøyen.

De britiske arbeiderne streiket sjelden i disse gode tidene. Det var for mye penger å tjene. Men nå reagerer de. Stridens kjerne er et raffineri i Lindsey som eies av det franske oljeselskapet Total. Raffineriet skal bygges om og Total hadde satt bort jobben til et italiensk firma. Arbeiderne hentet de i Italia og Portugal. Egentlig en ganske vanlig og lovlig operasjon i EUs indre marked. Men i krisetider setter det sinnene i kok.

De britiske arbeiderne har vært smarte. De har tatt sitt slagord «Britiske jobber for britiske arbeidere» fra en tale til statsminister Gordon Brown. Riktignok holdt han den for to år siden da verden så mye lysere ut. Men statsminister Brown har bestemt seg for å surfe på misnøyen.

- Kan noen her si at de ikke ønsker britiske jobber for britiske arbeidere, spurte sosialdemokraten nylig i en debatt i Parlamentet.

- Statsministeren er blitt proteksjonist, mente den markedsliberale opposisjonen, og satte seg selv sjakk matt. Det er andre tider nå. Finansnæringen er ikke lenger gullkalven alle danser rundt. Nå er det jobben folk er redd for.

Lag bilen hjemme.

Men Brown er langt fra den eneste politikeren som nå snakker mer om å beskytte nasjonale interesser enn å åpne nye markeder. I Frankrike deler den franske presidenten Nicolas Sarkozy ut over 56 milliarder kroner i lån til den franske bilindustrien med den ene hånden, mens han truer med å ta dem tilbake om de stenger fabrikker i hjemlandet.

Sarkozy provoser ytterligere med å foreslå at franske merker som Renault og Peugeot-Citroën bør produsere hele bilen i hjemlandet. Renault bør stenge sin fabrikk i Tsjekkia og bringe jobbene hjem. De store ordene er selvfølgelig politikk. Og Sarkozy legger fortsatt til en bisetning om at EU-landene må stå sammen mot proteksjonisme. Men han kan ikke unnlate å reagere når i det er full krise en industri som sysselsetter hver tiende franskmann.

Men retorikk får også konsekvenser. I Sverige forsøker den borgerlige og markedsliberale regjeringen å redde Volvo. Problemet er at bilprodusenten er eid av det kriserammede amerikanske bilkonsernet Ford. Over 20 milliarder kroner vil svenskene bruke på å støtte Volvo. Men på betingelsen av at nye modeller skal produseres i Sverige. Det får konsekvenser i bil­landet Belgia. Volvo-arbeiderne der mister jobben.

Håp i Sveits.

Slik virker proteksjonismen i praksis. Jo flere land som beskytter egen industri og ber de andre åpne sine markeder, jo mer nærmer vi oss situasjonen som skapte den store depresjonen i 1930-årene. Det var tollbarrierer og handelshindre som fikk børskrakket i 1929 til å utvikle seg til en verdensomspennende økonomisk katastrofe.

Det er grunn til å være bekymret. I det frie markedets hjemland USA snakker selv de mest markedsvennlige politikerne om å heve tollsatser, kjøpe amerikansk og beskytte arbeidsplasser. Verdens to største eksportnasjoner, kommunistiske Kina og trygghetssøkende Tyskland, ber derimot for åpne grenser.

Situasjonen er svært alvorlig. 2009 kan ifølge Det internasjonale valutafondet, IMF, bli det første året siden den annen verdenskrig da verdenshandelen faller. Selv under børs- og finanskrisene i 1987 og 2001 vokste den internasjonale handelen, men for 2009 spår IMF en nedgang på 2,8 prosent.

Men det er lyspunkt. I det konservative Sveits, et land som er kjent for å avsondre seg fra verden når den blir for ille, var det nylig en ny runde med folkeavstemninger. Befolkningen sa, med nesten 60 prosent flertall, ja til en avtale om åpne arbeidsmarkedet med EU.

Av de knapt åtte millioner sveitserne bor fem prosent (400 000) i EU. En million EU-borgere bor i Sveits.

Folk flest ser den positive effekten av liberalisering av markeder. Men særbehandling for superrike ser ut til å være over. I samme avstemningsrunde besluttet kantonen Zürich å oppheve skatteprivilegiene som har fått rundt 150 av verdens rikeste kjendiser til å slå seg ned i den vakre, men kjedelige byen.

Den russiske milliardæren Viktor Vekselberg og popbestemor Tina Turner er blant de som er rammet og nå må betale skatt. Sprer loven seg til andre deler av Sveits, ryker skatteparadiset for racerkjørere som Michael Schumacher. Lewis Hamilton og Fernando Alonso.

En ting er å beskytte egne markeder. Noe annet er å beskytte andres formuer.