Listhaugs taushet

Per Olaf Lundteigen krever at Stortinget får vite om landbruksminister Sylvi Listhaug jobbet for de store matvaregigantene da hun var kommunikasjonsrådgiver i First House. Lundteigen sitter i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Fra den posisjonen er han i stand til å lage en god del støy rundet faktumet at Erna Solberg har hentet inn tre statssekretærer og en statsråd fra kommunikasjonsbransjen. Lundteigen har vært en av de skarpeste kritikerne mot at statsråder, statssekretærer og politikere går den andre veien, fra politikken til denne bransjen som han mener representerer en trussel mot demokratiet.

Denne saken har selvsagt elementer av støy og politisk spill ved seg. Opposisjonen bruker denne saken for å skape et inntrykk av at den nye regjeringen ukritisk allierer seg med pengemakten. Det er de som har godt med gryn som har råd til å leie inn kommunikasjonsrådgivere til 3-5000 kroner timen for å påvirke politiske prosesser.

Saken har også en prinsipiell side som er mer problematisk for Solberg. Stortinget skal kontrollere alt en statsråd foretar seg. Erna Solberg, departementsråden og Solbergs høyre hånd, Julie Brodtkorb, er kjent med hvem Listhaug har jobbet for. Det holder når det gjelder de tre statssekretærene som kommer fra kommunikasjonsbransjen, for de er ikke ansvarlige overfor Stortinget. Statsråder skal imidlertid stå til rette for Stortinget. Lundteigen har altså gode grunner for å bli orientert om hvilke mulige inhabilitetskonflikter Listhaug kan komme opp i.

Solbergs problem

For Sylvi Listhaug er ikke dette et problem. Det er Erna Solberg som eier problemet. Det er hun som må regne med å gi en begrunnelse til Stortinget for hvorfor Stortinget ikke skal få den samme informasjonen som hun har om en statsråds mulige inhabilitet.

Hvis Solberg argumenterer prinsipielt for at dette ikke er noe problem, kan hun skape presedens. Hvis de rødgrønne forfølger denne saken – ikke bare når det gjelder Listhaug, men også de andre statssekretærene – kan de binde seg opp til hva de kan foreta seg om de igjen kommer i en situasjon der de skal danne regjering. Hvis det er flertall i Stortinget for prinsippet om at Stortinget skal få seg forelagt kundelistene til alle som kommer fra kommunikasjonsbransjen dersom de skal bli statsråder, statssekretærer eller politiske rådgivere, kan det i praksis sette en stopper for å hente noen fra denne bransjen inn i den politiske ledelsen av et departement. Det er ikke Lundteigen imot.

Det kan være KrF og Venstre vil legge seg på en slik linje. Da får det bli slik for framtiden. Det vil være urimelig om krav om innsyn kan gis tilbakevirkende kraft.

Spørsmålet er om kravet om innsyn i kundelister kan begrenses til kun kommunikasjonsrådgivere. Da Jens Stoltenberg hentet inn Marit Arnstad som samferdselsminister, jobbet hun som advokat. Det vil være helt utelukket for henne å gi en oversikt over klientene hennes. Det vil være brudd på advokaters taushetsplikt. Det er mulig Lundteigen vil komme seg unna ved å si at et slikt krav ikke kan gjelde for advokater, siden de har en lovpålagt taushetsplikt. Det har ikke kommunikasjonsrådgivere.

Lundteigen kommer nok til å kjøre denne saken så mye remmer og tøy kan holde. Han ser nok muligheter for å begrense kommunikasjonsbransjens økende innflytelse. Dersom det i praksis blir umulig å gå fra kommunikasjonsbransjen tilbake til politikken, vil det gjøre det mindre attraktivt for en del politikere å søke seg til bransjen. Vi kan trygt regne med at ledelsen i en kommunikasjonsbedrift ikke vil gå lenger i åpenhet enn å informere statsministeren og departementsråden om egne kundelister.

En kan stille spørsmål om realitetene i denne saken er særlig store. Hvor avgjørende er det om Sylvi Listhaug har jobbet for Rema 1000, for eksempel? Betyr det at hun er inhabil i fire år? Og hvilke saker skal hun være inhabil i? Listhaug er også odelsjente. Hun vil gi bønder større råderett, blant annet til å selge deler av gården til markedspris. Dette kan hun ha en betydelig egeninteresse av. Gjør dette henne inhabil? Og hva med alle landbruksministrene som tidligere har hatt ørten verv i landbrukets organisasjoner?

Tidligere fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen hadde eierandeler i oppdrettsnæringen. Det blåste friskt omkring hennes habilitet en periode. Det var saker hun erklærte seg inhabil i og til slutt ble dette en ikke-sak.

Og hva med Knut Olav Åmås, som får en sentral rolle i å utforme mediepolitikken framover? Han kommer fra Aftenposten, som eies av landets mektigste mediekonsern. Det vet alle, så dermed er ikke det noe problem. Sylvi Listhaugs kundeliste er neppe et større problem. Problemet er at den ikke er kjent, og det gir grunnlag for å kjøre saken i prinsippenes verden.

Kommunikasjonsbransjens økende innflytelse bør oppta politikerne. De representerer en ny maktfaktor i samfunnet.

Habilitet er blitt en spesialøvelse for politikere og medier. I realiteten er ikke dette så viktig som det høres ut. I åtte år har opposisjonen skapt inntrykk av at de var særdeles opptatt at politikere ikke skulle kunne komme i situasjoner der det ikke en gang ble stilt spørsmål om deres habilitet. Nå står Erna Solberg midt oppe i det med begge beina.