I rettighetenes jerngrep

KrF fikk overtalt den nye regjeringen til å gi fastleger lov til å henvise kvinner som vil ta abort til en annen lege som kan gi henne det hun har rett på. Det er så udramatisk som det kan få blitt. Det er praktisk talt ingen kvinner som har klaget på sin fastlege eller stått fram med historier om at de ble utsatt for press eller kritikkverdig behandling. Likevel trekkes kanonene fram. Det handler om rettigheter. De er vårs tid hellige kuer – de skal ikke røres. Når mennesker har fått rett, har samfunnet å stille opp. Alle andre hensyn må vike.

En stor sak for legene kan ikke dette være. Er det egentlig særlig forskjell på om en henviser en kvinne til en annen lege eller direkte til et sykehus? Men når det først går prinsipper i en sak, blir den stor. Legeforeningen har støttet fastlegenes rett til å reservere seg. De mener dette er et prinsipp det ikke må klusses med. Det kan komme andre saker der en lege må ha rett til å «melde seg av» selv om samfunnet har gitt klarsignal. Det handler om at en lege har et selvstendig ansvar og ikke kun er en lydig forvalter av det samfunnet bestemmer.

Rettigheter og likestilling er to bærende verdier og utviklingstrekk i vårt samfunn. De siste tiårene har politikken dreid seg om å dele ut rettigheter på stadig flere områder. Og retten skal gjelde likt for alle. Ingen må diskrimineres. Denne tenkningen har festet seg så pass godt at selv flertallet av biskopene i Den norske kirke på rekordtid har gjort helomvending og er klare for å vie homofile. Å bli viet i kirken er en rettighet som ikke kan forbeholdes heterofile. Ingen må føle seg diskriminert.

Tanken om rettigheter og likestilling er også et bærende prinsipp i Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunnet. Individene skal gis økt rett til å praktisere sin tro og skaffe seg religiøse tjenester. Staten skal betale. Det må være likt for alle. Derfor må alt som kan oppfattes som privilegier for Den norske kirke avvikes. Til gjengjeld skal folkekirken bli like fri og selvstendig som den minste frimenighet.

Favorisering

Motsetningen til rett og likestilling er favorisering. Det ordet er det få som våger å ta i sin munn. Det er rett og likhet som gjelder - på alle områder. Idealet er det myndige mennesket som krever sin rett og samfunnet som garanterer for likhet.

Rettighetstenkningen i skolen ble innført på 90-tallet med Gudmund Hernes som fanebærer. Alle elever fikk da rett til tilpasset undervisning ut fra egne forutsetninger. I dag må skoler og lærere dokumentere at elevene får det de har rett på. Fylkesmannen kontrollerer. Det er denne tenkingen som fører til at lærere i dag sukker og stønner over alt papirarbeidet de blir pålagt. De hevder det går ut over undervisningen og virker demotiverende.

Mest omfattende og kostbart er systemet av rettigheter innen helse og omsorg. Vi har rett til behandling innen gitte frister, til fritt sykehusvalg, til hjelp i hjemmet, rett til enerom og rett til sykehjem. Det er delt ut så mange rettigheter at mediene ustanselig forteller historier om mennesker som ikke får det de har rett på. Rådmenn innrømmer at de opptrer som lovbrytere fordi kommunen ikke har råd til å oppfylle alle rettighetene.

En skulle tro den nye regjeringen ville være noe varsom med å kjøre videre på rettighetssporet som de rødgrønne har fulgt de siste åtte årene. Men nei da. Her blir det tut og kjør fortsatt. Det skal ikke gå mer enn 48 timer før man er i gang med behandling dersom kreft er påvist. Holder ikke sykehuset behandlingsfristen, er det bare å legge seg inn på en privat klinikk. Køene skal avvikles. Staten betaler. Det var i alle fall det Høyre sa i valgkampen.

De rødgrønne har hørt på kommunene og holdt igjen når det gjelder å gi funksjonshemmede rett til selv å engasjere en personlig assistent. Nå vil Høyre og Frp innføre denne retten og gi private aktører nye muligheter. Regningen skal sendes til kommunen. De har også planer om å gi eldre rett til å legge seg inn på et privat sykehjem hvis legen mener de trenger det og kommunen ikke klarer å komme med et tilbud.

Slunkne budsjetter

Kommuner og sykehus er ikke vettskremte, bare sterkt spørrende til hvordan en skal klare å finansiere enda flere rettigheter over slunkne kommunebudsjetter.

For politikerne er det hyggelig når de kan dele ut en ny rettighet. Det er ikke like hyggelig når de blir konfrontert med alle som ikke får det de har rett på. Rettigheter skaper forventinger. En grunn til at de rødgrønne tapte valget, var forventninger som ble brutt.

Helseminister Bent Høie er den statsråden som først vil merke at han befinner seg i rettighetenes jerngrep. Det spørs om han ikke har fått kalde føtter allerede og er opptatt av å skyve nye rettigheter fram i tid i håp om at han får mer penger å rutte med. Han har selv bidratt med å dele ut rettigheter og skape forventinger. De treffer ham snart som en bumerang.