Habilitetshysteriet

Det var særlig Dagbladet i forrige periode som fikk det for seg at det var et gedigent problem at Jonas Gahr Støre og Felix Tchjudi kjente hverandre såpass godt at de mente han burde fått Justisdepartementet til å sjekke sin habilitet. Det valgte Støre ikke å gjøre, for Tchjudi er ikke en av hans nære venner. Skulle Støre ha vært inhabil i forhold til ham, var det lange «inhabilitetslister» politikere måtte ha operert med. I denne saken var det dessuten snakk om at Tchjudi skulle gi penger til et prosjekt Støre ville ha realisert. Det var ikke snakk om å motta penger. Støre brukte hodet. Det skulle han ikke gjort. Det ble over 60 sider i Dagbladet av den saken.

Famøs forestilling

Det endte med en famøs forestilling der Stortingets kontroll og konstitusjonskomité ville vite hva landets utenriksminister pleide å foreta seg på ulike tidspunkter 17. mai. Det var nummeret før de spurte om han fikk ballong av Tchjudi eller om det var noe kjøtt igjen på grillen da han dukket opp. Det førte ingen ting med seg, annet enn at Støre for en periode fikk sitt omdømme svekket.

Støre er ikke dum. Selvsagt må en politiker nå for tiden sjekke sin habilitet ti ganger for mye enn en for lite. Det gjorde Jens Stoltenberg. Han fikk til og med sjekket om han kunne delta i regjeringen da de skulle ta stilling til heroinassistert behandling fordi hans far hadde ledet et utvalgsarbeid. Selvsagt blir men ikke inhabil i sak fordi ens far har medvirket. Det visste nok en statsminister fra et parti der noe av forretningsideen er et samrøre mellom parti og fagbevegelse. Men det han også visste, er at når det gjelder spørsmål om habilitet, er mediene grenseløse. De kan spinne store saker på små bagateller.

Det er såpass mye radikalt i den politikken Sylvi Listhaug står for, et en skulle tro det var mer enn nok både for opposisjonen og mediene å ta av. Men den store saken er hvem hun har jobbet for da hun var konsulent i First House. Men hvem hun har jobbet for, gjør henne da ikke inhabil? Ap har jo alltid sørget for å ha en fra LO sentralt plassert i regjeringsapparatet. Senterpartiet sendte i sin tid Terje Riis Johansen rett fra styret i Norges Bondelag til jobben som landbruksminister. Nå er det plutselig blitt et stort problem at Sylvi Listhaug har gitt en del råd til Rema 1000. Mediene spekulerte til og med i om hun kunne ha møtt Ole Robert Reitan tidligere. Skandale de lux, liksom.

Avtaler skal holdes

Sylvi Listhaug har inngått en avtale med sin tidligere arbeidsgiver om at hennes kundeliste ikke skal offentliggjøres. Avtaler skal ikke brytes. Hennes ansvar er å forholde seg til det som er avtalt. Noe annet vil være etisk svikt. Det er ikke hun som eier det problemet hun er viklet inn i. Er det noe som ikke har foretatt seg noe kritikkverdig i denne saken, så er det Sylvi Listhaug.

Det er mulig departementsråd Leif Forsell har tabbet seg ut. Han tok i mot kundelisten fra First House under forutsetning av at de skulle holdes hemmelige. Nå sier juridiske eksperter om det er tvilsomt om listen kan unntas offentlighet. Dagsavisen har gått til Sivilombudsmannen for å få ham til å gi de rett til å få innsyn. Forsell skal nå tenke seg om. Det tar seg ikke pent ut for en departementsråd å begå av privatrettslig avtalebrudd med henvisning til offentlighetsloven.

Per Olaf Lundteigen slår om seg med lovparagrafer som sier at Stortinget i alle fall har rett til å få vite den slags, for de skal ha innsikt i alt en statsråd har fingere sine i.

Martin Kolberg (A) mener visst fortsatt at det skal lages en lov som gir Stortinget rett til å bli kjent med hemmelige kundelister.

Venstre har benyttet anledningen til å foreslå et lobbyregister. Det har ikke First House eller kommunikasjonsbransjen noe i mot. De løper ikke til Stortinget i tide og utide. De holder seg mest i bakgrunnen. Men alle slags interesseorganisasjoner må titt og ofte føre seg inn i lobbyregisteret. Men er det noe særlig poeng å vite hvem som snakker med politikere. Jobben deres er å snakke med folk og la seg påvirke. En politiker blir ikke inhabil av å ha snakket langt og lenge med noen og fått kilovis av argumenter.

Det er en betydelig fare for at et lobbyregister blir enda et nytt byråkratisk påfyll som får nær null praktisk betydning, annet enn noen medieoppslag i ny log ne om at noen har snakket sammen. Som om det er noe mystisk.

For Erna Solberg er det ikke noe problem at hun ikke kjenner til hvilke kunder Listhaug har jobbet for. Hun sier som Støre sa at det er politikerne selv som må sørge for å få sin habilitet sjekket. Nå vet også departementsråden hvem hun har jobbet for. Hun har tillit til de to. Det får holde, mener Solberg.

Men det gjør det nok ikke for opposisjonen og mediene. Der blir saker som på en eller annen måte kan linkes til habilitet store som elefanter. Det er nummeret før noen tar til orde for at Storting og departement bør ha egne etterforskere som kan grave fram alt i en politikers relasjoner som kan tenkes i en gitt situasjon å påvirke er politiker. Hvis det er Rema 1000 som er nærmeste nærbutikk til gården der Sylvi Listhaug har vokst opp, vil noen ha det til at det lukter lang vei.