Åpenhetens begrensninger
Sjefen for First House, Per Høiby, har vel snart ikke tall på hvor mange ganger han har sagt at han ikke har noe imot å offentliggjøre hvem de jobber for. Det er imidlertid kundene som må bestemme dette. Noen av kundene til kommunikasjonsbyråene har et avslappet forhold til åpenhet, mens andre stiller som forutsetning at kundeforholdet forblir konfidensielt. Grunnen er at de søker råd knyttet til forretningshemmeligheter. Alle burde kunne forstå at vi ikke kan ha lover her i landet som pålegger aktører i forretningslivet å offentliggjøre hvem de jobber for.
I går gjorde First House det klart at de ikke akter å offentliggjøre lister over hvem de jobber for. Det er så udramatisk som det kan få blitt.
Alle burde også kunne forstå at en statsråd ikke kan stille seg selv i en situasjon der en kan bli stevnet for brudd på for et løfte en har gitt til sin tidligere arbeidsgiver. Sylvi Listhaug opptrer med integritet og etisk dømmekraft. Hvis noen mener hun må slutte som landbruksminister fordi offentligheten ikke kjenner til hvilke kunder hun hadde i First House, er hun selvsagt rede til det. Da får opposisjonen fremme mistillitsforslag mot henne i Stortinget. Hvis Venstre er enig i dette, må Erna Solberg stille kabinettspørsmål eller ofre Listhaug.
Fillesak
Det kommer ikke til å skje. Martin Kolberg kan ikke bruke opp kruttet på en slik fillesak. Denne saken er mest eget til å skape politisk støy og svekke regjeringen. Det lykkes en delvis med, men snart har luften gått ut av denne «åpenhetsballongen». Da får Listhaug bedre tid til de store, viktige sakene.
Martin Kolberg mener visst at det er et problem for demokratiet at han ikke vet hvem Sylvi Listhaug har jobbet for de siste årene. Han vil ha full åpenhet. Da får han lage en lov om det. I denne loven kan det for eksempel stå at alle som skal bli statsråder, ta gjerne med statssekretærer også, skal offentliggjøre hvem de har utført arbeid for de siste 10 årene eller 20 årene. Da bør en vel også oppgi hvem som er ens nærmeste venner, hvilke interesseorganisasjoner en er med i, hvem man har gitt pengegaver til - i det hele alt som kan tenkes å gi inhabilitet eller skape en lojalitetskonflikt.
Dersom vi hadde hatt en slik lov, ville Sylvi Listhaug ikke kunnet bli statsråd. For hun har inngått en juridisk bindende avtale om at hun ikke har lov til å røpe hvem hun arbeider for.
Hvor mange andre som vil være uaktuelle, er ikke godt å si. Det avhenger av hvor strengt regelverket skal være.
Det virker som om Kolberg bare er opptatt av å vite hvem Listhaug har jobbet for. Venstre vil mye mer. De vil at alle som skal snakke med en politiker, skal skrive seg inn i en protokoll. Det har Martin Kolberg tidligere vært imot, fordi det skaper mye byråkrati. Dessuten er det ikke så viktig å vite hvem politikerne snakker med.
Lobbylov
Skal det lages en lobbylov, må det tas stilling til om den bare gjelder de som kommer til Stortinget. Hva med om politikerne møter noen på en kafé eller snakker med noen når de er på reise? Må de alltid ha «kvitteringsblokk» med seg?
First House og kommunikasjonsbransjen sier de ikke har noe i mot et lobbyregister. Det kan bidra til å avmystifisere bransjen. Prisen en må betale er økt byråkrati.
Martin Kolberg kan begynne med å feie for egen dør. Kommuner, fylkeskommuner, sykehus og offentlige etater kjøper kommunikasjonstjenester i bøtter og spann. 75 statlige virksomheter kjøpte kommunikasjonstjenester for 75 millioner kroner i fjor. Det er vanlig at stat og kommune krever en taushetserklæring. Det bør de slutte med. La velgerne få vite. Den påvirkningen som utøves i offentlig regi, bør det være full åpenhet om.
Det er den enkleste sak av verden for Stortinget å sørge for at det er full åpenhet om bruken av kommunikasjonsbyråer i offentlig sektor.
– Mitt politiske anliggende er å sørge for at politikkens legitimitet blir ivaretatt. Det er viktig at vi nå ikke ser begynnelsen på en kommersialisering av norsk politikk som vi hittil har vært heldige å slippe, sier Martin Kolberg til E24.
Det er et viktig anliggende. Det er bare å gå i gang med å feie først for egen dør. Det holder i første omgang. Lobbyregister og «lex Listhaug» kan vi klare oss uten.