California-modellen for høyere utdanning

I en kronikk i Klassekampen langer Dagfinn Føllesdal ut mot planene om å fusjonere en rekke av de norske institusjonene for høyere utdanning. 

"Denne typen fusjoner er etter mitt syn et feilgrep", skriver han. Det er ifølge professoren ved Standford University og tidligere preses i Det Norske Videnskabs-Akademi, flere grunn til det.

De ansatte ville ikke. Da styret ved NTNU stemte for forslaget, stemte samtlige ansatterepresentanter imot. Kun studentrepresentantene og de fire eksterne styremedlemmene mente det var en god ide.

Størrelse fører til byråkrati. I internasjonale studier går det frem at sammenslåinger gjerne fører til et ekstra admninstrasjonsnivå og dermed vesentlig større administrasjonsutgifter. Disse administrasjonsutgiftene blir større når institusjonene som slås sammen ligger geografisk spredt. At viktige beslutninger blir tatt langt borte fra dem som utfører oppgaven institusjonen er satt til, kommer som enda en ekstra kostnad. 

California-modellen

Føllesdal peker på hvordan landskapet for høyere utdanning ser ut i andre land, først og fremst i USA. Toppskoler som Harvard, Princeton og MIT har alle mellom 8 000 og 20 000 studenter og enorme fond i ryggen. Pengene stammer fra rike tidligere studenter og brukes til å stipender og forskerstøtte. Men dette er en særgruppe som tiltrekker seg de beste fra hele verden. Føllesdal tror det er mer å lære fra de gode statsuniversitetene, som for eksempel University of California og University of Michigan. Disse skolene får dekket det meste av sine utgifter av staten. 

Grunnen til suksessen stammer ifølge Føllesdal fra en "masterplan" som ble vedtatt av California i 1960. Ideen gikk ut på å organisere høyere utdanning skjer i tre typer institusjoner: 1/8 av studentene får plass på en University of California-campus, som tilbyr BA, MA eller doktorgrad og som har store forskningsmiljøer. Rundt halvparten av studentene studerer på State Universities, som bare tilbyr BA og MA-grader. De gjenværende får tilbud om studieplass på Community Colleges, som tilbyr forskjellige typer toårige utdannelser. Samtidig er systemet fleksibelt. Studenter som arbeider godt, kan lett avansere fra en institusjonstype til en annen. 

Føllesdal peker på at ingen av campusene i California er særlig større enn mellom 30 000 og 40 000 studenter. Han skriver at man rett og slett ikke oppnår bedre forskning ved å gjøre universitetene større. Heller ikke det å legge 20 høyskoler inn under paraplyen til åtte universiteter vil føre til bedre samarbeid om forskning og utdanning, tror han. 

En løsning som den i California, med selvstendige institusjoner som har sine oppgaver innenfor et godt gjennomtenkt statsomfattende system, er langt å foretrekke fremfor det opplegget Kunnskapsministeren planlegger for Norge.