Anundsen ikke problemet

Bare 1 av 100 voldtekter som anmeldes fører til domfellelse, skrev A-magasinet før helgen. Konklusjonen var nærliggende; det er ikke noe poeng å anmelde voldtekt. Men en slik konklusjon kan verken politikere eller offentligheten leve med. Så spørsmålet er hva som kan gjøres og hvem som har ansvaret.

Det er ikke noe nytt at det er så få anmeldte voldtekter som fører til en rettskraftig dom. Situasjonen er verre enn som så. Politi og forskere regner med at det skjer mellom åtte og seksten tusen voldtekter i Norge i løpet av et år. Det betyr at det kan være så mange som 90 prosent av voldtektene som ikke blir anmeldt.

De fleste voldtektene begås av menn som kjenner kvinnen de voldtar. De såkalte overfallsvoldtektene som får stor medieoppmerksomhet, utgjør en liten andel. I 2012 ble 109 overfallsvoldtekter anmeldt.

Krevende bevis

Det er krevende å føre bevis for at en er blitt voldtatt. Kvinnen hevder hun er blitt voldtatt, mannen hevder at det var frivillig. En domstol kan ikke nøye seg med å bestemme seg for hvem en har mest tro på. Tvilen skal komme tiltalte til gode. Derfor blir mange frikjent selv om en sak kommer så langt at den bringes inn for retten.

Ingen vet bedre enn politiet hvor mye som skal til for å få en fellende dom for voldtekt. Derfor skjer det at politiet nedprioriterer saker de tviler sterkt på vil før til at det blir tatt ut tiltale, for ikke å snakke om dom. Det fører igjen til at mange kvinner som anmelder en voldtekt opplever at politiet bruker for lang tid, ikke setter inn nok ressurser og at det til slutt ender med at saken blir lagt bort på grunn av bevisets stilling.

Å etterforske voldtekter står ikke høyt i kurs i politiet. En rekke stillinger innen sedelighetsavdelingene står ledige. Mange av de som jobber med å oppklare voldtekter er unge eller «spesielt interesserte». Det som er opptatt av å se resultater av det de holder på med, i betydningen av domfellelser, trekkes mot andre straffesaker.

Vi er inne i en ond sirkel. Alle politikere er enige i at noe må gjøres. Det har de for så vidt ment i årevis. Det er alltid en statsråd som kan stilles til ansvar for noe som ikke fungerer som det skal eller bør. Det betyr ikke nødvendigvis at en statsråd kan gjøre noe med saken. Men man uttaler seg gjerne som om man har en plan som skal, om ikke løse problemet, så i det minste redusere det merkbart.

Anundsen tar grep

Justisminister Anders Anundsen tar ballen.

-Det store flertallet av voldtektsofre som ikke orker eller ser håp i å anmelde overgrepet, er vårt aller største problem, sier Anundsen til Aftenposten. Han vil ikke være bekjent av den lave oppklaringsprosenten. Han er overbevist om at den politireformen som skal vedtas om kort tid, vi gi resultater på dette området.

Anundsen sier til Aftenposten at kvalitets- og metodekravene som vil bli lagt til grunn i de nye politidistriktene, økte ressurser til sporsikring, etterforskning og oppfølging av saker, og en mer omfattende offeromsorg vil gi resultater og bidra på sikt til å gi ny tillit til politiet. Han peker også på at regjeringen i to budsjettår har styrket politiet med 700 nye politifolk og 50 nye politijurister.

-Det betyr at vi løfter hele politiapparatet – også på etterforskningssiden – helt dramatisk i forhold til tidligere. Og det forventer jeg resultater av, sier han.

En gruppe nedsatt av Politidirektoratet har konkludert med at politiets innsats i etterforskning voldtektssaker ikke holder mål. Gruppen kritiserer politiet for slurv, dårlige rutiner og sviktende kompetanse i grunnleggende detektivarbeid.  Det er utvilsomt rom for forbedringer, men spørsmålet er om det er etterforskningen eller vanskelighetene med å føre bevis som er avgjørende for om forholdet mellom anmeldelse og domfellelse endrer seg. Med forbedret politiarbeid vil i det minste kvinner oppleve at de blir behandlet skikkelig og tatt på alvor.